Irriterende positiv til livet...?!

Jeg vet at jeg sikkert kan virke temmelig irriterende glad og fornøyd med det meste... Ikke mye å klage på her - og det kan jo lett bli kjedelig - eller rett og slett virke provoserende på noen... Og nå leste jeg nylig at det også kan skyldes en feilkobling i hjernen...
Optimism – en defekt i hjärnan – Metro

Irriterende blid for det meste også...
Men jeg har IKKE grønne fingre!

.. De som kjenner meg godt vet jo at jeg ikke er en sånn som har gått gjennom livet uten å støte på en eneste hump - så de kan nok enten glede seg med meg, tilgi meg - eller i alle fall holde ut... 

Men for folk jeg møter på min vei, som ser brokker av det jeg mener, er og formidler her på bloggen - eller i andre medium -vil jeg gjerne formidle at jeg er et helt vanlig menneske! Et menneske med angster, sorger og utfordringer som alle andre... Men: Etter å ha vært her en stund har jeg nå lært meg å se på livet på en måte som fungerer for meg. Det betyr at jeg generelt og stort sett bare har det bra med meg selv uten de store faktene...

Jeg er fullt klar over at jeg skal dø - det skal vi jo alle - men jeg klarer heldigvis (etter snart 50 år) å sette pris på det enkle faktum at jeg er akkurat her akkurat nå stort sett hver dag! Og jeg er ikke redd for å være død heller... I motsetning til alle de tingene jeg tviler på - eller undrer meg over - er jeg ganske sikker på at når jeg er død så har jeg det bra, hviler og føler ingen angst, uro eller smerte... Disse ingrediensene hører jordelivet til.

Og livet er jo ganske spennende i seg selv - men så lenge jeg er frisk og har det bra ser jeg positivt på det meste: Det eneste jeg vet er jo at jeg er akkurat her akkurat nå - et lykketreff i seg selv. Jeg kan smake på det som gror på jorda, ligge ute en regnfull natt i et telt og svømme i havet om jeg vil...

Dessuten er jeg en av de heldige som liker hverdagene like godt som de med fest og avspenning! Jeg liker de jeg omgås med til daglig, hverdagsmat og rutiner. Heldigvis! For det er det det er mest av - og det er det det er nå!

Nå er jeg jo for lengst ferdig med prøveperioden i prosjektet mitt og jeg har jo ikke så mye å melde om - siden jeg rett og slett bare har det bra... Dermed kan det jo hende at det ikke blir så mange blogginnlegg heretter - Om ikke det dukker opp noe i hodet mitt som jeg bare MÅ få ut, da...

Den som lever får se! ;)

Litt selvgransking og noen mål for i år

For de som ikke har fått det med seg ennå så er jeg altså lærer. Og i morgen starter skoleåret 2012-13 for våre elever :)! Jeg vet at jeg vil møte utfordringer. Jeg vet også at jeg ikke kan forberede meg på alle eventualiteter. Jeg vet at jeg kommer til å bli sliten.,, Men jeg vet at jeg skal møte det meste av dette med åpent sinn!

Da er det bare å kikke inn i krystallkulen... Og så begynne med seg selv..

I de siste dagene har jeg tenkt mye på hvilke utfordringer som er størst for meg i "min daglige dont"... Jeg har kommet fram til at det må være når noen kommer med kritikk som jeg forstår er berettiget... Altså de gangene noen etterspør noe, klager på noe - eller peker på mangler der jeg vet de har rett, delvis rett - eller der jeg føler jeg har et svakt punkt...

Nå har jeg lovet meg selv at om en sjef, kollega, foreldre - eller elev - kommer med krav, spørsmål eller utsagn som jeg kan komme til å oppleve provoserende eller krevende skal jeg forsøke å se på dette som en mulighet for å lære enda mer enn vanlig... Nå - rett før jeg går i gang med et nytt skoleår - føler jeg at dette er en konstruktiv og spennende måte å se på det jeg skal møte...

Når det er sagt har jeg vært her så lenge at jeg på den andre siden vet at:

1. Det å bli likt... eller det å gjøre det andre vil/si det andre vil høre til en hver tid er ikke alltid det rette - og heller ikke alltid det beste - for andre.

2. Å gjøre så godt man kan er en god regel. 
Når man jobber med mennesker kan man aldri "komme i mål", "bli ferdig" eller unngå å gjøre feil... Så det å være fornøyd med det man får gjort framfor å fokusere på det man ikke fikk til er en nødvendighet!

3. Det er ikke farlig å bli sliten, føle ubehag eller oppleve utfordringer... 
Å leve er en risikosport - og vi kan ikke forberede oss på alt eller vite hva vi skal gjøre i en hver situasjon... Det beste vi kan gjøre er å forberede oss selv og barna på å være åpne, ta imot - og så tørre og ta beslutninger (og stå for dem) når de måtte komme...! 

Dette er det også viktig for meg å formidle til både voksne og barn i jobben min: Vi kan jo rett og slett ikke gå igjennom livet uten å utsette oss for risiko eller smerte av noen art...(da ville vi f.eks. ALDRI ha satt oss i en bil!). Og skal man lære noe skikkelig, få et godt grunnlag - eller automatisere grunnleggende ferdigheter - må man til og med utstå pugging, repetisjon og bruke ganske mye tid på ting man kanskje finner kjedelig...

Og deretter må jeg si at jeg er utrolig glad for å ha en meningsfull jobb som gir meg muligheten til å møte så mange oppegående, nysgjerrige og imøtekommende mennesker - hver dag!

God høst!

Frøtanker

Nå frør sommerblomstene mine seg - og det får meg til å tenke på hvor underlig innfløkt alt er innrettet. For inne i det bittelille frøet ligger all verdens informasjon lagret allerede!

Et frø i en belg fra en hage...

Frøet vet hva det skal bli. Frøet skal hvile nå (noen frø kan "sove" opp til 100 år før de spirer)... Og mens det ligger der og venter på vår har det allerede lagret all nødvendig informasjon om hva det er for slags plante, farger, duft og størrelse -  alt inne i sin bittelille kropp ! Ganske utrolig...! Men vi voksne, fornuftige mennesker tar det meste av dette med stor selvfølgelighet - og lar oss sjelden begeistre av noe så fantastisk... Er det bare fordi vi har vært her en stund - og liksom vent oss til alt dette?

Jeg synes at vi liksom godtar alt mulig med et skuldertrekk: Tyngdekraften, magnetisme, stjernehimmelen - og bare det at vi alle er utstyrt med en selv-reparerende kropp for eksempel. Alt dette er jo i bunn og grunn både utrolig, mystisk og grensesprengende ...
Og tenk på alt det skjulte som vi ennå ikke har oppdaget...!

Burde vi ikke løpe rundt hele tida og rope "Næh!" og "Oioioi" i forundring over alt det fantastiske som skjer i naturen og rundt oss, egentlig! Jeg synes det hadde vært enda morsommere å leve her da...! Vi skal liksom være så "kule" - og ubegeistra hele tiden, vi... Men er det noe kult, da???

Sankalpa = tankefrø!
På Sanskrit har man et uttrykk som heter Sankalpa. Det betyr "beslutning".  I yogatradisjonen er det vanligvis en beslutning som du bestemmer deg for å si gjentatte ganger til deg selv. Før du sovner, når du våkner - eller under avspenning og meditasjon. Et Sankalpa kan være en beskjed til deg selv, noe du ønsker å oppnå  - eller en vennlig setning om deg selv.

Forskning viser at slike gjentatte beslutninger er veldig viktige for tankesettet vårt. Dersom du gjentar for deg selv gang på gang at du er en heldig person - ja, da vil du etterhvert føle deg heldig - og du vil legge merke til de tingene i tilværelsen som bekrefter akkurat dette...!
Du kan jo også tenke deg hvordan det går om du sår slike negative frø... Det har samme virkning - bare med negativt fortegn...

Det morsomme med ordet Sankalpa er at det også har en annen betydning. Det kan også oversettes med ordet "frø".

Og tenk om jeg klarer å så noen små positive frø i sinnet i dag - og så høste vakre, blomstrende tanker i framtida...

Jeg tror jeg skal så et frø i tankene mine om å tørre å bli generelt litt mer barnslig begeistra, jeg...! Så blir det spennende å se om det har noen virkning på sikt..! :)

Frø er så spenstige! Håper jeg klarer å så noen spenstige tanker også!

Havrelefsa, vekkerklokker og generelle tidstyver

I dag morges forsvant en time helt umerkelig! Jeg satte vekkerklokka på 06.30 (som vanlig når jeg skal på jobb)... I mitt hode lå jeg og slumret en ti minutters tid før jeg gikk i dusjen. Stor var derfor overraskelsen da jeg kom ut etter en kjapp dusj - og oppdaget at  klokka allerede var ti over åtte...!

Tilbake til de hverdagslige ting - som jeg også er veldig glad i ! :)

Men hvem stjal den timen -og hvor ble den av???
Sannheten er at jeg i tillegg hadde tydelige striper på det høyre kinnet mitt etter en viss sengekant. Jeg må altså ha sovet en time med kinnet på kanten, hånden på klokka - og en fot ut av sengen!

For de dress-kledte tidstyvene som observerte meg fra sitt parallelle univers må jo hele denne scenen virkelig ha vært ganske fornøyelig! (ref: "Momo og kampen om tiden" av Michael Ende)

En litt røff start på høsten, altså - etter en behagelig, lykkelig, langsom sommer uten stress i noen kanter...

Ellers er jeg det store og hele veldig glad i hverdager! Jeg er glad i havregrøt i sju-tida. Glad i samværet, aktivitetene og repetisjonene som den har med seg... Fornøyd med å se dagene som kommer sigende på - fortsatt lyse og milde - og senere de mørkere, med lukt av høst, stearinlys og pusetøfler...

Jeg liker de muntre lydene fra personalrommet på jobben min. Og utfordringene og den "daglige dont" sammen med de andre... Det å oppnå noe i samarbeid med gode kolleger og elever! Jeg liker svette treningsøkter og ettermiddags-turer... Ja; jeg liker til og med jobbmøter... Når de har innhold og struktur... For her kan man jo oppleve de virkelige tidstyvene om man ikke passer på ... For ikke å snakke om alle de apparatene som lett kan stjele tiden vår når vi kommer hjem! Her er det mange feller!

Da jeg forsøkte å rydde i hjem og hode i starten av 2011 fikk jeg ganske god oversikt over mine egne generelle "tidshull" (de som man lett faller i selv når man er våken, altså)... Jeg tror at det er godt for alle å ha noe å hvile hjernen med når vi har fri, men jeg er fornøyd med at jeg foretrekker en tur i skogen uten mobil i lomma - framfor å sitte og surfe formålsløst - eller vegetere foran en såpeserie... Selv om også dette kan ha sin sjarm...i små doser!!!!

Om å være opp ned...

Jeg har plukket mye blåbær i det siste. Det er tilfredsstillende, beroligende og meditativt.. 

Først trodde jeg ikke det var så mye bær i år.., men så forsto jeg at det bare er så ekstremt mye busk...! Løsningen på busk-og-blad-dekker-bæra-problemet er å stille seg med rumpa i været - og kikke under bladene på blåbærbuskene nedenfra og opp!

Og da ser jeg det jeg ikke kan se når verden er vanlig rett opp og ned!

Mens jeg sto sånn opp-ned i skauen tenkte jeg på at det er sånn med mange andre ting i livet også. Noen ganger må vi snu opp-ned på ting for å se hvordan det egentlig er - eller for virkelig å forstå...

Er jeg rett - er jeg vrang...?

Hvis man aldri har opplevd sorg eller angst er det vanskelig å forstå når man er virkelig glad...

Man må tørre å løsrive seg for virkelig å kunne forplikte seg...
Man må tørre å binde seg noen ganger for å virkelig føle seg fri...
Man må kunne slippe seg utfor for å kunne slappe av - og man må tørre å be om hjelp for virkelig å kunne hjelpe andre, for eksempel...

Det å snu opp ned på ting i livet er overraskende og noen ganger skremmende...
Men kanskje er det egentlig  når man føler at alt er opp-ned at man egentlig ser tingene slik de egentlig er?

For noen ganger tenker jeg at man er nødt til å snu vrangen ut på tingene for å se verden rett...
Og hvem vet: Kanskje er det for eksempel sånn at om man stikker hodet i sanden tilstrekkelig lenge - så kan man få øye på en fantastisk skatt der nede...!? ;)

"Det er som det er" - holdningen

Jeg er blitt spurt om å skrive litt om det å komme igang med meditasjon på egen hånd. Jeg tror det aller viktigste - når det gjelder evnen til å sette seg ned og koble helt av - er om du av og til kan komme i et modus der du bare aksepterer ting akkurat sånn som de er...

Det betyr ikke at du skal bli mer og mer likegyldig!... Tvert imot skal det gi overskudd til å kunne koble av når det trengs  - slik at du har mer energi til å kunne skille mellom det du skal og bør gjøre noe med - og det du bare skal la være som det er!

I det hele tatt er oppmerksomhet på det du gjør
akkurat her akkurat nå  viktig om  du vil bli litt mer fokusert...
Uansett om det du gjør er å plukke markblomster, spise, jobbe
- eller om det er bare å sitte stille og legge merke til din egen pust...

For meg er det første trinn. Jeg setter meg ned og lukker øynene. Jeg tror det er lurt å begynne med et "trygt" sted i huset. Gjerne med ryggen mot en vegg. Du kan godt sitte på en stol, men du skal forsøke å ha så rett rygg som mulig - og hodet skal være "i forlengelse av ryggraden -og hvile på toppen av skuldrene" - uten anstrengelse...

Aksepter bare å være:
Begynn med å lukke øynene - og kjenn etter hvordan kroppen din har det akkurat nå. Kjenn på temperaturen i rommet. Kjenn etter hvordan pusten din er - og akseptere dette uansett om det ikke er perfekt! Aksepter at det å meditere - eller bare sitte sånn stille - ikke skal måles i bra eller dårlig prestasjon. Det er godt nok bare å gjøre det!

Deretter; tanker, følelser og kropp:
Deretter kan du jo forsøke å akseptere det du tenker på. Og det du føler. Egentlig kan du bare forsøke å akseptere at alt er som det er. Du kan bare la alt være en liten stund - og bare sitte der. For du behøver ikke mene noe, gjøre noe eller endre noe hele tiden.  Noen ganger er det lov å bare være!

Jeg vet at det er vanskelig å oppnå noen som helst stillhet inne i hodet, kroppen og følelsene sine hvis man ikke har forsøkt det mange, mange ganger... Men å akseptere alt akkurat som det er akkurat nå - det er en øvelse de fleste kan få til om de vil!

For å forsøke å fortsatt holde fokus - etter at du har sittet og holdt oppmerksomheten på pust og tilstedeværelse en stund - synes jeg det er fint å gå igjennom kroppen, "chacraene" - eller kanskje smertepunkter - og bruke pusten bevisst.

Yogapust:
Har du store problemer med å i det hele tatt roe kroppen vil jeg anbefale tre fullstendige "yoga-pust" mens du lukker øynene og gjør denne pusteøvelsen allerede i starten. Da puster du inn gjennom nesen og helt ned i magen - langsomt og fullstendig - til du kjenner at pusten fyller også lungene og helt opp i kragebeinet - så holder du pusten så lenge du kan  - for så å slippe den like langsomt ut igjen - "ovenfra og ned" ...Slik at du til slutt tømmer ut all luft fra nederst i magen - og du kan til og med klemme magen sammen litt nederst for å "skvise" ut den siste luften. Så holder du pusten igjen litt - for så å begynne langsomt forfra med inn-pusten igjen...

"Renselse av chacraene ovenfra":
Jeg synes det er meningsfylt å bruke oppmerksomheten på kroppen når jeg mediterer. Jeg har et mantra, men for meg er det beste å tenke meg at jeg fylles av lys - eller den fargen jeg føler behov for - ovenfra: Fra en stor sol, lyskilde, essens - eller universet om du vil... Jeg tenker meg at lyset treffer en åpning på toppen av hodet, og at det langsomt flyter ned gjennom området mellom øynene, gjennom hals-området, ned i hjerteområdet, ned til et punkt i ryggraden bak navlen, ned til nederst i halebeinområdet og helt ned i underlivet - og så gjennom bena og ut gjennom fotsålene. Jeg gjør dette langsom med fokus på hvert område mens jeg tenker at jeg puster dette lyset - eller fargen - inn og ut i hvert av punktene til jeg føler for å gå videre...

"Fylle opp med jord-energi":
Andre ganger føler jeg for å tenke at jeg trekker energi, lys eller farge opp igjennom fotsålene - for så å tenke meg at jeg fyller opp igjennom ankler, ben, knær, lår, underliv, baken ryggen, magen, hjertet, brystet, hendene, armene, skuldrene, nakken, halsen, haken, munnen, kinn, nese, øye-området, bakhodet - og helt opp i gjennom toppen av hodet. Jeg gjør dette veldig rolig - med fokus på hver kroppsdel for seg. Jeg forsøker å tenke meg at jeg "fyller opp" kroppen langsomt del for del til hele kroppen er lysende, ren og gjennomstrømmet av denne energien. Jeg forestiller meg deretter en lang stund (mens jeg også legger merke til at pusten flyter lett og uanstrengt i samme takt) at jeg fortsetter å skylle en langsom, rensende strøm igjennom hele meg - og ut i universet... 

Dette er enkle, konkrete ting som jeg tenker alle kan få til med litt øvelse...
Det jeg har skrevet om i dag er variasjoner over meditasjoner jeg har brukt og utviklet i årevis - du kan jo lage din egen versjon - og bruke det du føler passer for deg...

Det finnes også fine CDer - og kurs der ute - for dere som trenger mer veiledet meditasjon for å komme igang...Husk at jeg har gjort dette i omtrent 35 år...(jeg var faktisk bare 15 år da jeg alene meldte meg på mitt første meditasjons-kurs :)

Lykke til!

Noen store - men mest av de små...

I fjor brukte jeg nok mindre penger enn i år. Jeg har ikke sløst, men jeg har vært litt mindre streng med meg selv. 

Likevel kjenner jeg helt klart at det aller viktigste er å ha muligheten til de enkleste ting: Som å være sammen med folk jeg liker... Og å få latterkrampe mens jeg sykler - sånn at jeg må legge meg litt i gresset for å komme meg... 

Å trekke pusten igjen når jeg er alene... For så å rusle stille og rolig med et lite plukkebeger i hendene - og kjenne roen komme langsomt tilbake over blåbær eller ripsbusk...

Rips med sukker og vanilje - helt enkelt smak av sol !

Andre små ting kan være gleden over å hoppe, sprette og svette på "friskis og svettis" - og så å kunne løpe og kjøle seg i et lite, småkaldt tjern etterpå...

Som å sitte på en stein...

Som å legge meg i nyvasket sengetøy som har hengt ute på ei snor og tørka seg i sommerlufta...

Som å glede meg til å begynne å jobbe igjen etter ferien...!

Ikke alle er så heldige..

Jeg er takknemlig for at jeg vet å glede meg over kveldsbrisen - og det fylle en kopp med bær - eller nå og da dukke over en stor klynge gull i skogen!

Kantarell... igjen! Og så trompet-sopp! :D

Det er stor lykke å være frisk - og ha venner og en kolleger man gleder seg til å se igjen etter ferien.
Det er også små lykkeglimt å hente i en skogtur - eller på et varmt svaberg.

De store tingene er selvsagt veldig viktig - men selve essensen ligger ofte i de små!