Verden går videre... men hvor?

Mitt liv er slett ikke så annerledes enn før jeg hadde et "buy nothing year" i 2011. Jeg har lært en del om hva jeg trenger for å ha det bra - og jeg har fått med meg en del erfaring som helt sikkert vil påvirke livet mitt videre... Alt i alt er nok likevel hverdagen min ganske sammenlignbar med hverdagen til de fleste her på berget...

Selv om det ser mørkt ut mange ganger
har jeg fortsatt tro på mulighetene for en rettferdig verden -
men det krever at vi som er mette bruker energien
til å tenke på flere enn bare oss selv!

Men: Jeg har ikke shopping som hobby... Jeg går fortsatt ikke ut og handler uten å tenke... Jeg pusser ikke opp for moro skyld - og kaster aldri ting som er fullt brukbare... Jeg er fortsatt fornøyd med mormors sukkerkopp og oldemors glass-skap... Jeg spiser fortatt opp maten min - og forsøker å bruke restene av det meste... Jeg har jo arvet både antikviteter og egenskaper fra mine formødre - som også levde et rimelig greit liv her i Norge.
Og det er jo et stikkord. Norge - den mest privilegerte grønne gren i nord...
Fortsatt tror jeg at mye kan gjøres nedenfra - som forbruker - som medmenneske - og med håp for framtida! Fordi jeg ser at det jeg har vist praksis, hevdet og snakket om i noen år nå snappes opp av andre, gir inspirasjon - og lever videre i andre fora!

I ett år levde jeg helt uten å kjøpe en eneste luksusvare. Jeg trengte ikke nye klær, pynteting eller hudpleieprodukter! Jeg levde på det jeg hadde, spiste opp maten min, gikk tur i skogen  - OG HADDE DET VELDIG BRA!
Det gledet meg at jeg ikke trengte nye ting for å leve et godt liv, jeg fikk god oversikt over det jeg hadde - og jeg fikk fikset og reparert på de verdiene jeg tross alt omgir meg med...

Det er et faktum at det fødes for mange mennesker i verden til at alle kan leve med den standard vi har i Norge i dag. Men det er også et faktum at vi - de rikeste - faktisk har MYE MER  enn det vi virkelig trenger! SÅ: Hvis alle vi reduserer forbruket vårt med ca 30 prosent - og deler med de som ikke har like mye (samtidig som vi slutter og kaste mat og spiser litt mindre kjøtt) så kan i teorien alle som lever i alle land ha det like godt!
Ja, jeg vet at det er mange andre faktorer ute og går her; makt, penger, krig og fødselstall...

Men jeg tror faktisk at det er mulig å utvikle seg videre fra å være et hamstremenneske til å bli et tenkende menneske som er mer opptatt av hvordan jeg har det med meg selv - og med de jeg er glad i - enn det å kunne vise fram til andre hva jeg har råd til å kjøpe...
Jeg tror vi fortsatt er på et trinn i utviklingen der mange ennå ikke har innsett at det å ødelegge naturen og ta maten ut av munnen på andre mennesker bare er å skyte seg selv i foten. Men jeg har tro på at mennesket virkelig er på vei i riktig retning - og at det faktisk er håp for oss!

Det gleder meg at flere stopper opp og tenker de samme tankene som meg. Det å motivere andre er en viktig del av et slikt prosjekt! Les denne bloggen og bli inspirert: www.stopshop2013

SI NEI! EN ANTIHANDLE-KAMPANJE !

Føler du stadig en uforklarlig trang til å kjøpe ting du egentlig ikke trenger?
Tror du at du blir lykkeligere bare du får den mobilen, bilen eller de nye gardinene???
Det er bare biologien som lurer deg! "Hamstre og jakte-genene" dine løper løpsk - og du lar deg lure gang på gang!

Kjenner du deg igjen? Ikke gi opp!
Det går an å motarbeide denne uhensiktsmessige trangen!

Har du tak over hodet? Klær på kroppen? Spiser du deg mett på sunn og næringsrik mat hver dag??? Kjøper du likevel stadig vekk nye ting som du ikke trenger?
Da er du sannsynligvis slave av en biologi som forsøker å fortelle deg at du skal handle for å få det bedre! Men nå vet vi at dette er en del av vår natur som vi kan kjempe mot!

Dersom vi sprer dette budskapet kan vi bekjempe mange store problemer her i verden!
For det er faktisk nok til alle om vi bare vet å begrense oss!
Tidligere forsøkte ikke myndighetene å stoppe disse merkelige utslagene av menneskenaturen fordi kapitalismen i virkeligheten var bygget på et prinsipp som avhang av at vi mennesker faktisk kjøpte mer enn vi egentlig trengte!

NÅ VET VI BEDRE!
Derfor går vi nå ut med denne opplysningskampanjen!
HUSK:
1. Kjøp kun det du trenger!
2. Sats på gjenbruk og re-design!
3. Ta godt vare på det du har - og spis restemat!
4. Tenk igjennom hver dag at din egen natur forsøker å spille deg et puss!
5. Kjemp imot når du føler for å kjøpe noe du ikke trenger! Gode alternativer når trangen kommer over deg er å ta deg en tur/ snakke med en venn - eller bare å sette deg ned og tenke over hva du er takknemlig for - og så gi de du er glad i en klem for eksempel! Etter en liten stund vil du merke at trangen avtar - og at du føler deg mye bedre enn før!

En slik opplysningskampanje er det nok lenge før vi ser fra våre myndigheter i virkeligheten! Selv om jeg tenker at dette kunne vært like naturlig som opplysning om andre skadevirkende og dårlige vaner... 
Og hvorfor er dette helt utenkelig slik det er nå??? 
Tenk litt på det du!
Hilsen Siri ;)

En ubehagelig sannhet!

Hørte på verdibørsen på radio i dag - og ble minnet på en av hovedgrunnene til at jeg startet med denne bloggen i sin tid. Jeg er stadig forundret over hvor begrensede vi mennesker er når det gjelder å fatte vår egen situasjon!

Pol-isen smelter - og hvor mye bryr vi oss egentlig...?

Forskerne vet mye om hvordan vi rett og slett ødelegger og trenerer vår egen framtid - uten at det ser ut til at vi har evner til verken å forstå eller stanse de dramatiske konsekvensene av det livet vi lever!

Vi er rett og slett så programmerte til å vise oss fram, hamstre og samle at vi ikke klarer å stoppe - selv om vi vet at det går til helvete!

Biologene kaller det en blanding av "seksuell seleksjon" (den genetiske trangen til å pynte seg fordi vi først og fremst er "programmert" for formering uten tanke på morgendagen) godt iblandet en generell "vare-fetisjisme" som kapitalismen har koblet seg på og utnytter til minste trevl. Dette at markedskreftene faktisk utnytter en slags defekt i hjernen vår (som gjør at vi hele tiden skaffer oss flere ting uten å bry oss videre om at vi egentlig ikke har behov for mer - og at vi på den måten bruker opp allerede knappe ressurser) er kanskje enda mer betenkelig - fordi dette faktisk er politikk og krefter satt i system! I tillegg kommer en allmenn avmakt: Alle andre gjør det, det er allerede for sent...Og maktesløse "hvis ikke vi kjøper, bruker, spiser, kaster det - så kommer noen andre til å gjøre det"-tanker...

Jeg undrer meg sammen med forskerne på radio som spurte seg selv: Hva gikk egentlig igjennom hodet på den personen som faktisk sto der en vakker dag og hugget ned det aller, aller siste treet på Påskeøya... Vi er på samme måte i ferd med å bruke opp blant annet de siste oljeressursene i verden... Og det vi bruker disse dråpene til er å varme opp kloden enda mer slik at havene stiger videre og klimaet endres i et forrykende tempo. Vi er i ferd med å bli en katastrofe for oss selv - en utdøende rase på linje med dinosaurene - og vi reflekterer forbausende lite over det! 

At vi faktisk har i oss en selvødeleggende kraft... Og at vi holder på i samme takt (selv om vi daglig får nyheter blant annet om dramatisk is-smelting på nordpolen - og om stadig større mangel på drikkevann for eksempel!)... Det er for meg et mysterium !

Dette var ikke et behagelig innlegg!
Men jeg synes det er verd å bruke litt energi på!
Kanskje kan flere av oss forsøke å bli bevisst på disse våre dårligste egenskaper - og motarbeide dem -slik at vi kan leve bedre, lenger og lykkeligere sammen!?

Nyttige tenketanker...

Jeg nevnte for en stund siden at jeg er blitt flinkere til å sende vekk dumme tanker - sånn at jeg får sove, slappe av og bekymre meg mindre. Jeg lovet da å skrive mer detaljert resept til andre som trenger øve litt mer på slikt...

Jeg må presisere at dette jo er en slags meditasjons-teknikker som sikkert krever litt konsentrasjon i utgangspunktet. Da vil jeg anbefale noen av de metodene jeg har skrevet om før - eller at du melder deg på kurs, kjøper en CD eller laster ned guidet meditasjon fra nett.

Jeg må også si at slike teknikker for meg fungerer for irriterende tanker, irrasjonelle tanker - og ting man ikke skal behøve å tenke på! Akutt sorg og reelle problemer må man rett og slett bare være i, komme seg ut av ved å ha noen å snakke med - og bruke tida for å komme seg igjennom.

Når det gjelder viktige tanker som kommer i tide - og særlig i utide - vil jeg anbefale penn og papir på nattbordet. Mangt slipper taket når du vet du har skrevet det ned!

Jeg har tre tanketeknikker som har fungert for meg i forskjellige faser - og de to første har jeg også lært bort til barn. De er slik:

1. Tenk deg at du er på en deilig strand der bølgene slår mot land. Legg merke til den langsomme rytmen hvor vannet skyller sakte opp over sanden - og deretter langsomt trekker seg ut igjen til det store havet. Se på den store sandstranden der bølgene har trukket seg tilbake og tenk deg at du tar en pinne og skriver det du ikke vil tenke på ned i sanden. La deretter bølgene skylle over skriften, viske den ut - og ta med seg det du ikke vil ha til havs. Dette kan du gjøre gang etter gang med nye ord og nye tanker til du til slutt føler det ikke er mer å skrive ned. Ofte vil jeg være helt avslappet eller ha sovnet før jeg er klar over at jeg er ferdig...

2. Har du et skremmende "bilde" på netthinnen - noe du har lest, sett eller synes er skummelt å tenke på - kan du sette det i en ramme og henge det midt på en stor vegg i tankene dine! Legg merke til at bildet faktisk bare henger der og ikke har noe med deg og gjøre. Se at det faktisk er helt flatt - og ganske lite! Deretter fyller du veggen rundt med nye, fine bilder av ting du liker å tenke på: Jeg begynner ofte rett over det stygge bildet med et stort, nydelig bilde av dem jeg er glad i... Og deretter "henger jeg opp" bilde etter bilde tett i tett rundt det stygge bildet (jeg fyller opp med klokka). Disse bildene er lyse, store og er fylt av gode hendelser, folk - og ting jeg gleder meg til. Det stygge bildet glemmer jeg helt - det blir diffust, lite og "fader" bort av seg selv. Etter at jeg har "hengt opp alle de fine bildene" velger jeg hvilket av dem jeg har mest lyst til "å gå inn i" til slutt...  Som regel er jeg også sovnet før jeg er ferdig med denne øvelsen...

3. Nå som jeg har holdt på med dette en stund kan jeg som regel bare tenke meg at jeg putter dumme tanker ned i en boks som jeg spikrer igjen - for deretter å sende den ut gjennom taket, opp i himmelen, over huset mitt - og ut i verdensrommet!
Ofte holder det nå bare for meg å tenke "det der behøver jeg faktisk ikke tenke på" - og dermed visualiserer jeg en tankeboble over hodet mitt der jeg ligger i senga. Så ser jeg for meg at boblen blir grå, løser seg opp - og forsvinner ut i natten. Og dermed sover jeg godt.

God natt! ;)

Sånn det er blitt - en gang til...

Å leve enkelt kan være så mange ting. For meg har tida og roen gjort at jeg er blitt mer trygg, mer nedpå og mer "meg selv" - men ellers er det meste som før... 

Før løp jeg mye ut og inn av dører uten helt  å møte meg selv ...
Nå har jeg lært meg å stoppe opp - og dessuten setter jeg mer pris på denne daglige jakten :)

Å skulle fortsette å skrive om hvordan jeg lever føles innimellom som å gjenta seg selv gang på gang slik det er nå... Livet går sin gang, jeg har det bra og jeg føler heller ikke så stort behov for å melde noe fra denne tilværelsen. For meg er nok dette faktisk et godt tegn!

Jeg har tenkt en del over dette at jeg har blitt så mye flinkere til å sette pris på hverdags-opplevelsene. Jeg har også tatt meg tid til å forstørre opplevelse inni meg på en måte... På denne måten føler jeg at øyeblikkene "lever i meg" istedet for at jeg lever så raskt at tida ikke får tid til dette... Akkurat denne oppmerksomheten har skrivingen vært med på å tydeliggjøre - og derfor har denne bloggen vært viktig i prosessen for meg!

Om jeg skal fortsette å skrive om tankene mine må det være for å dele disse opplevelsene og hvordan denne oppmerksomheten fortsatt gir meg små lykke-øyeblikk. Er det er sånn at det jeg skriver om disse observasjonene kan gi andre inspirasjon til å jakte på sine egne daglige "nær-livet"-øyeblikk så er jo det en motivasjon til å fortsette å dele...

Jeg har blitt klar over at jeg hver dag tenker over lykken ved å være "smerte-fri". Jeg har for tiden ingen fysiske eller mentale sorger eller smerter. Det er ingen selvfølge. Jeg er takknemlig!

Denne takknemligheten er i selskap med angsten for at dette ikke skal vare. Den absolutt største angsten er selvsagt om noe skal skje med barna mine. Deretter er det angsten for at jeg selv skal bli syk eller skadet. Jeg har lært meg å leve med disse tankene. Jeg har lært meg at jeg ikke kan forberede meg på det som kan komme til å skje i framtida. Jeg har lært meg å stoppe disse tankene - og sende de vekk. Men jeg kan bruke denne bakenforliggende frykten til å virkelig sette pris på det faktum at jeg har det så bra her og nå!

I dette lyset er hver dag en spennende pakke av små opplevelser som gjør at jeg tenker så takknemlige tanker om de helt hverdagslige ting!

Jeg tenker over dette fordi jeg er en av de heldige som kan stå opp av senga og ta en dusj, kle på meg og lage meg frokost helt selv i mitt eget hus - en helt vanlig mandag...

Jeg tenker over dette når jeg går i skauen og plukker ett og ett bær langsomt i et beger - til det til slutt er helt fullt nesten av seg selv...

Jeg tenker over dette når jeg går igjennom byen og ser folk som haster fra sted til sted med blikket festet langt borte i horisonten - som om de egentlig skulle ønske de var et helt annet sted...

Jeg tenker over dette når jeg skriver disse ord!

Og det er ingen grunn i å kjede seg - når man kan sitte stille i en stol, lukke øynene og bli overrasket over alt det rare som foregår i sitt eget sinn ;)

God uke til alle!

Irriterende positiv til livet...?!

Jeg vet at jeg sikkert kan virke temmelig irriterende glad og fornøyd med det meste... Ikke mye å klage på her - og det kan jo lett bli kjedelig - eller rett og slett virke provoserende på noen... Og nå leste jeg nylig at det også kan skyldes en feilkobling i hjernen...
Optimism – en defekt i hjärnan – Metro

Irriterende blid for det meste også...
Men jeg har IKKE grønne fingre!

.. De som kjenner meg godt vet jo at jeg ikke er en sånn som har gått gjennom livet uten å støte på en eneste hump - så de kan nok enten glede seg med meg, tilgi meg - eller i alle fall holde ut... 

Men for folk jeg møter på min vei, som ser brokker av det jeg mener, er og formidler her på bloggen - eller i andre medium -vil jeg gjerne formidle at jeg er et helt vanlig menneske! Et menneske med angster, sorger og utfordringer som alle andre... Men: Etter å ha vært her en stund har jeg nå lært meg å se på livet på en måte som fungerer for meg. Det betyr at jeg generelt og stort sett bare har det bra med meg selv uten de store faktene...

Jeg er fullt klar over at jeg skal dø - det skal vi jo alle - men jeg klarer heldigvis (etter snart 50 år) å sette pris på det enkle faktum at jeg er akkurat her akkurat nå stort sett hver dag! Og jeg er ikke redd for å være død heller... I motsetning til alle de tingene jeg tviler på - eller undrer meg over - er jeg ganske sikker på at når jeg er død så har jeg det bra, hviler og føler ingen angst, uro eller smerte... Disse ingrediensene hører jordelivet til.

Og livet er jo ganske spennende i seg selv - men så lenge jeg er frisk og har det bra ser jeg positivt på det meste: Det eneste jeg vet er jo at jeg er akkurat her akkurat nå - et lykketreff i seg selv. Jeg kan smake på det som gror på jorda, ligge ute en regnfull natt i et telt og svømme i havet om jeg vil...

Dessuten er jeg en av de heldige som liker hverdagene like godt som de med fest og avspenning! Jeg liker de jeg omgås med til daglig, hverdagsmat og rutiner. Heldigvis! For det er det det er mest av - og det er det det er nå!

Nå er jeg jo for lengst ferdig med prøveperioden i prosjektet mitt og jeg har jo ikke så mye å melde om - siden jeg rett og slett bare har det bra... Dermed kan det jo hende at det ikke blir så mange blogginnlegg heretter - Om ikke det dukker opp noe i hodet mitt som jeg bare MÅ få ut, da...

Den som lever får se! ;)

Litt selvgransking og noen mål for i år

For de som ikke har fått det med seg ennå så er jeg altså lærer. Og i morgen starter skoleåret 2012-13 for våre elever :)! Jeg vet at jeg vil møte utfordringer. Jeg vet også at jeg ikke kan forberede meg på alle eventualiteter. Jeg vet at jeg kommer til å bli sliten.,, Men jeg vet at jeg skal møte det meste av dette med åpent sinn!

Da er det bare å kikke inn i krystallkulen... Og så begynne med seg selv..

I de siste dagene har jeg tenkt mye på hvilke utfordringer som er størst for meg i "min daglige dont"... Jeg har kommet fram til at det må være når noen kommer med kritikk som jeg forstår er berettiget... Altså de gangene noen etterspør noe, klager på noe - eller peker på mangler der jeg vet de har rett, delvis rett - eller der jeg føler jeg har et svakt punkt...

Nå har jeg lovet meg selv at om en sjef, kollega, foreldre - eller elev - kommer med krav, spørsmål eller utsagn som jeg kan komme til å oppleve provoserende eller krevende skal jeg forsøke å se på dette som en mulighet for å lære enda mer enn vanlig... Nå - rett før jeg går i gang med et nytt skoleår - føler jeg at dette er en konstruktiv og spennende måte å se på det jeg skal møte...

Når det er sagt har jeg vært her så lenge at jeg på den andre siden vet at:

1. Det å bli likt... eller det å gjøre det andre vil/si det andre vil høre til en hver tid er ikke alltid det rette - og heller ikke alltid det beste - for andre.

2. Å gjøre så godt man kan er en god regel. 
Når man jobber med mennesker kan man aldri "komme i mål", "bli ferdig" eller unngå å gjøre feil... Så det å være fornøyd med det man får gjort framfor å fokusere på det man ikke fikk til er en nødvendighet!

3. Det er ikke farlig å bli sliten, føle ubehag eller oppleve utfordringer... 
Å leve er en risikosport - og vi kan ikke forberede oss på alt eller vite hva vi skal gjøre i en hver situasjon... Det beste vi kan gjøre er å forberede oss selv og barna på å være åpne, ta imot - og så tørre og ta beslutninger (og stå for dem) når de måtte komme...! 

Dette er det også viktig for meg å formidle til både voksne og barn i jobben min: Vi kan jo rett og slett ikke gå igjennom livet uten å utsette oss for risiko eller smerte av noen art...(da ville vi f.eks. ALDRI ha satt oss i en bil!). Og skal man lære noe skikkelig, få et godt grunnlag - eller automatisere grunnleggende ferdigheter - må man til og med utstå pugging, repetisjon og bruke ganske mye tid på ting man kanskje finner kjedelig...

Og deretter må jeg si at jeg er utrolig glad for å ha en meningsfull jobb som gir meg muligheten til å møte så mange oppegående, nysgjerrige og imøtekommende mennesker - hver dag!

God høst!

Frøtanker

Nå frør sommerblomstene mine seg - og det får meg til å tenke på hvor underlig innfløkt alt er innrettet. For inne i det bittelille frøet ligger all verdens informasjon lagret allerede!

Et frø i en belg fra en hage...

Frøet vet hva det skal bli. Frøet skal hvile nå (noen frø kan "sove" opp til 100 år før de spirer)... Og mens det ligger der og venter på vår har det allerede lagret all nødvendig informasjon om hva det er for slags plante, farger, duft og størrelse -  alt inne i sin bittelille kropp ! Ganske utrolig...! Men vi voksne, fornuftige mennesker tar det meste av dette med stor selvfølgelighet - og lar oss sjelden begeistre av noe så fantastisk... Er det bare fordi vi har vært her en stund - og liksom vent oss til alt dette?

Jeg synes at vi liksom godtar alt mulig med et skuldertrekk: Tyngdekraften, magnetisme, stjernehimmelen - og bare det at vi alle er utstyrt med en selv-reparerende kropp for eksempel. Alt dette er jo i bunn og grunn både utrolig, mystisk og grensesprengende ...
Og tenk på alt det skjulte som vi ennå ikke har oppdaget...!

Burde vi ikke løpe rundt hele tida og rope "Næh!" og "Oioioi" i forundring over alt det fantastiske som skjer i naturen og rundt oss, egentlig! Jeg synes det hadde vært enda morsommere å leve her da...! Vi skal liksom være så "kule" - og ubegeistra hele tiden, vi... Men er det noe kult, da???

Sankalpa = tankefrø!
På Sanskrit har man et uttrykk som heter Sankalpa. Det betyr "beslutning".  I yogatradisjonen er det vanligvis en beslutning som du bestemmer deg for å si gjentatte ganger til deg selv. Før du sovner, når du våkner - eller under avspenning og meditasjon. Et Sankalpa kan være en beskjed til deg selv, noe du ønsker å oppnå  - eller en vennlig setning om deg selv.

Forskning viser at slike gjentatte beslutninger er veldig viktige for tankesettet vårt. Dersom du gjentar for deg selv gang på gang at du er en heldig person - ja, da vil du etterhvert føle deg heldig - og du vil legge merke til de tingene i tilværelsen som bekrefter akkurat dette...!
Du kan jo også tenke deg hvordan det går om du sår slike negative frø... Det har samme virkning - bare med negativt fortegn...

Det morsomme med ordet Sankalpa er at det også har en annen betydning. Det kan også oversettes med ordet "frø".

Og tenk om jeg klarer å så noen små positive frø i sinnet i dag - og så høste vakre, blomstrende tanker i framtida...

Jeg tror jeg skal så et frø i tankene mine om å tørre å bli generelt litt mer barnslig begeistra, jeg...! Så blir det spennende å se om det har noen virkning på sikt..! :)

Frø er så spenstige! Håper jeg klarer å så noen spenstige tanker også!

Havrelefsa, vekkerklokker og generelle tidstyver

I dag morges forsvant en time helt umerkelig! Jeg satte vekkerklokka på 06.30 (som vanlig når jeg skal på jobb)... I mitt hode lå jeg og slumret en ti minutters tid før jeg gikk i dusjen. Stor var derfor overraskelsen da jeg kom ut etter en kjapp dusj - og oppdaget at  klokka allerede var ti over åtte...!

Tilbake til de hverdagslige ting - som jeg også er veldig glad i ! :)

Men hvem stjal den timen -og hvor ble den av???
Sannheten er at jeg i tillegg hadde tydelige striper på det høyre kinnet mitt etter en viss sengekant. Jeg må altså ha sovet en time med kinnet på kanten, hånden på klokka - og en fot ut av sengen!

For de dress-kledte tidstyvene som observerte meg fra sitt parallelle univers må jo hele denne scenen virkelig ha vært ganske fornøyelig! (ref: "Momo og kampen om tiden" av Michael Ende)

En litt røff start på høsten, altså - etter en behagelig, lykkelig, langsom sommer uten stress i noen kanter...

Ellers er jeg det store og hele veldig glad i hverdager! Jeg er glad i havregrøt i sju-tida. Glad i samværet, aktivitetene og repetisjonene som den har med seg... Fornøyd med å se dagene som kommer sigende på - fortsatt lyse og milde - og senere de mørkere, med lukt av høst, stearinlys og pusetøfler...

Jeg liker de muntre lydene fra personalrommet på jobben min. Og utfordringene og den "daglige dont" sammen med de andre... Det å oppnå noe i samarbeid med gode kolleger og elever! Jeg liker svette treningsøkter og ettermiddags-turer... Ja; jeg liker til og med jobbmøter... Når de har innhold og struktur... For her kan man jo oppleve de virkelige tidstyvene om man ikke passer på ... For ikke å snakke om alle de apparatene som lett kan stjele tiden vår når vi kommer hjem! Her er det mange feller!

Da jeg forsøkte å rydde i hjem og hode i starten av 2011 fikk jeg ganske god oversikt over mine egne generelle "tidshull" (de som man lett faller i selv når man er våken, altså)... Jeg tror at det er godt for alle å ha noe å hvile hjernen med når vi har fri, men jeg er fornøyd med at jeg foretrekker en tur i skogen uten mobil i lomma - framfor å sitte og surfe formålsløst - eller vegetere foran en såpeserie... Selv om også dette kan ha sin sjarm...i små doser!!!!

Om å være opp ned...

Jeg har plukket mye blåbær i det siste. Det er tilfredsstillende, beroligende og meditativt.. 

Først trodde jeg ikke det var så mye bær i år.., men så forsto jeg at det bare er så ekstremt mye busk...! Løsningen på busk-og-blad-dekker-bæra-problemet er å stille seg med rumpa i været - og kikke under bladene på blåbærbuskene nedenfra og opp!

Og da ser jeg det jeg ikke kan se når verden er vanlig rett opp og ned!

Mens jeg sto sånn opp-ned i skauen tenkte jeg på at det er sånn med mange andre ting i livet også. Noen ganger må vi snu opp-ned på ting for å se hvordan det egentlig er - eller for virkelig å forstå...

Er jeg rett - er jeg vrang...?

Hvis man aldri har opplevd sorg eller angst er det vanskelig å forstå når man er virkelig glad...

Man må tørre å løsrive seg for virkelig å kunne forplikte seg...
Man må tørre å binde seg noen ganger for å virkelig føle seg fri...
Man må kunne slippe seg utfor for å kunne slappe av - og man må tørre å be om hjelp for virkelig å kunne hjelpe andre, for eksempel...

Det å snu opp ned på ting i livet er overraskende og noen ganger skremmende...
Men kanskje er det egentlig  når man føler at alt er opp-ned at man egentlig ser tingene slik de egentlig er?

For noen ganger tenker jeg at man er nødt til å snu vrangen ut på tingene for å se verden rett...
Og hvem vet: Kanskje er det for eksempel sånn at om man stikker hodet i sanden tilstrekkelig lenge - så kan man få øye på en fantastisk skatt der nede...!? ;)

"Det er som det er" - holdningen

Jeg er blitt spurt om å skrive litt om det å komme igang med meditasjon på egen hånd. Jeg tror det aller viktigste - når det gjelder evnen til å sette seg ned og koble helt av - er om du av og til kan komme i et modus der du bare aksepterer ting akkurat sånn som de er...

Det betyr ikke at du skal bli mer og mer likegyldig!... Tvert imot skal det gi overskudd til å kunne koble av når det trengs  - slik at du har mer energi til å kunne skille mellom det du skal og bør gjøre noe med - og det du bare skal la være som det er!

I det hele tatt er oppmerksomhet på det du gjør
akkurat her akkurat nå  viktig om  du vil bli litt mer fokusert...
Uansett om det du gjør er å plukke markblomster, spise, jobbe
- eller om det er bare å sitte stille og legge merke til din egen pust...

For meg er det første trinn. Jeg setter meg ned og lukker øynene. Jeg tror det er lurt å begynne med et "trygt" sted i huset. Gjerne med ryggen mot en vegg. Du kan godt sitte på en stol, men du skal forsøke å ha så rett rygg som mulig - og hodet skal være "i forlengelse av ryggraden -og hvile på toppen av skuldrene" - uten anstrengelse...

Aksepter bare å være:
Begynn med å lukke øynene - og kjenn etter hvordan kroppen din har det akkurat nå. Kjenn på temperaturen i rommet. Kjenn etter hvordan pusten din er - og akseptere dette uansett om det ikke er perfekt! Aksepter at det å meditere - eller bare sitte sånn stille - ikke skal måles i bra eller dårlig prestasjon. Det er godt nok bare å gjøre det!

Deretter; tanker, følelser og kropp:
Deretter kan du jo forsøke å akseptere det du tenker på. Og det du føler. Egentlig kan du bare forsøke å akseptere at alt er som det er. Du kan bare la alt være en liten stund - og bare sitte der. For du behøver ikke mene noe, gjøre noe eller endre noe hele tiden.  Noen ganger er det lov å bare være!

Jeg vet at det er vanskelig å oppnå noen som helst stillhet inne i hodet, kroppen og følelsene sine hvis man ikke har forsøkt det mange, mange ganger... Men å akseptere alt akkurat som det er akkurat nå - det er en øvelse de fleste kan få til om de vil!

For å forsøke å fortsatt holde fokus - etter at du har sittet og holdt oppmerksomheten på pust og tilstedeværelse en stund - synes jeg det er fint å gå igjennom kroppen, "chacraene" - eller kanskje smertepunkter - og bruke pusten bevisst.

Yogapust:
Har du store problemer med å i det hele tatt roe kroppen vil jeg anbefale tre fullstendige "yoga-pust" mens du lukker øynene og gjør denne pusteøvelsen allerede i starten. Da puster du inn gjennom nesen og helt ned i magen - langsomt og fullstendig - til du kjenner at pusten fyller også lungene og helt opp i kragebeinet - så holder du pusten så lenge du kan  - for så å slippe den like langsomt ut igjen - "ovenfra og ned" ...Slik at du til slutt tømmer ut all luft fra nederst i magen - og du kan til og med klemme magen sammen litt nederst for å "skvise" ut den siste luften. Så holder du pusten igjen litt - for så å begynne langsomt forfra med inn-pusten igjen...

"Renselse av chacraene ovenfra":
Jeg synes det er meningsfylt å bruke oppmerksomheten på kroppen når jeg mediterer. Jeg har et mantra, men for meg er det beste å tenke meg at jeg fylles av lys - eller den fargen jeg føler behov for - ovenfra: Fra en stor sol, lyskilde, essens - eller universet om du vil... Jeg tenker meg at lyset treffer en åpning på toppen av hodet, og at det langsomt flyter ned gjennom området mellom øynene, gjennom hals-området, ned i hjerteområdet, ned til et punkt i ryggraden bak navlen, ned til nederst i halebeinområdet og helt ned i underlivet - og så gjennom bena og ut gjennom fotsålene. Jeg gjør dette langsom med fokus på hvert område mens jeg tenker at jeg puster dette lyset - eller fargen - inn og ut i hvert av punktene til jeg føler for å gå videre...

"Fylle opp med jord-energi":
Andre ganger føler jeg for å tenke at jeg trekker energi, lys eller farge opp igjennom fotsålene - for så å tenke meg at jeg fyller opp igjennom ankler, ben, knær, lår, underliv, baken ryggen, magen, hjertet, brystet, hendene, armene, skuldrene, nakken, halsen, haken, munnen, kinn, nese, øye-området, bakhodet - og helt opp i gjennom toppen av hodet. Jeg gjør dette veldig rolig - med fokus på hver kroppsdel for seg. Jeg forsøker å tenke meg at jeg "fyller opp" kroppen langsomt del for del til hele kroppen er lysende, ren og gjennomstrømmet av denne energien. Jeg forestiller meg deretter en lang stund (mens jeg også legger merke til at pusten flyter lett og uanstrengt i samme takt) at jeg fortsetter å skylle en langsom, rensende strøm igjennom hele meg - og ut i universet... 

Dette er enkle, konkrete ting som jeg tenker alle kan få til med litt øvelse...
Det jeg har skrevet om i dag er variasjoner over meditasjoner jeg har brukt og utviklet i årevis - du kan jo lage din egen versjon - og bruke det du føler passer for deg...

Det finnes også fine CDer - og kurs der ute - for dere som trenger mer veiledet meditasjon for å komme igang...Husk at jeg har gjort dette i omtrent 35 år...(jeg var faktisk bare 15 år da jeg alene meldte meg på mitt første meditasjons-kurs :)

Lykke til!

Noen store - men mest av de små...

I fjor brukte jeg nok mindre penger enn i år. Jeg har ikke sløst, men jeg har vært litt mindre streng med meg selv. 

Likevel kjenner jeg helt klart at det aller viktigste er å ha muligheten til de enkleste ting: Som å være sammen med folk jeg liker... Og å få latterkrampe mens jeg sykler - sånn at jeg må legge meg litt i gresset for å komme meg... 

Å trekke pusten igjen når jeg er alene... For så å rusle stille og rolig med et lite plukkebeger i hendene - og kjenne roen komme langsomt tilbake over blåbær eller ripsbusk...

Rips med sukker og vanilje - helt enkelt smak av sol !

Andre små ting kan være gleden over å hoppe, sprette og svette på "friskis og svettis" - og så å kunne løpe og kjøle seg i et lite, småkaldt tjern etterpå...

Som å sitte på en stein...

Som å legge meg i nyvasket sengetøy som har hengt ute på ei snor og tørka seg i sommerlufta...

Som å glede meg til å begynne å jobbe igjen etter ferien...!

Ikke alle er så heldige..

Jeg er takknemlig for at jeg vet å glede meg over kveldsbrisen - og det fylle en kopp med bær - eller nå og da dukke over en stor klynge gull i skogen!

Kantarell... igjen! Og så trompet-sopp! :D

Det er stor lykke å være frisk - og ha venner og en kolleger man gleder seg til å se igjen etter ferien.
Det er også små lykkeglimt å hente i en skogtur - eller på et varmt svaberg.

De store tingene er selvsagt veldig viktig - men selve essensen ligger ofte i de små!

Ukomfortabelt bra!

Nå har jeg hatt det så bra så lenge at det sannelig er på tide å utfordre seg selv litt... Gjøre noen ting som er utenfor komfort-sonen, puste dypt og lage litt spenninger - og så se hva som skjer da...

...Og da mener jeg mer utfordringer
enn å våge seg på litt bilderedigering med ny og ukjent programvare...

For det kan jo bli for kontrollert, for bra, for enkelt å leve innimellom... Jeg har de siste åra rett og slett bare gjort de tingene jeg har hatt lyst til, som magen min har fortalt meg er trygt og behagelig - og dermed har jeg jo også muligens unngått å gi meg selv nye utfordringer...

På den måten er det selvsagt en fare for at jeg aldri våger meg utenfor komfort-sonen min.. for ikke å miste kontrollen... i det hele tatt...noen gang...

Da gjelder å dra meg selv opp etter ørene, slå opp døra...
Kanskje låne en sykkelbukse og forberede meg på å sykle nesten 10 mil på en dag, for eksempel...
Snakke med noen fremmede som jeg treffer på min vei, for eksempel...
Slappe av på en fest med mange fremmede mennesker - og forsøke å holde meg våken helt til siste slutt for å se hva som skjer da, for eksempel...
Våge meg inn på et helsestudio med bare innadvente, ukjente, veltrente mennesker, for eksempel...
Sende en mail til en jeg ikke kjenner, men er litt nysgjerrig på, for eksempel...
Melde meg på et vanskelig kurs, for eksempel...
Eller kanskje sette meg alene på et tog til ingensteder for å se hvor jeg ender...

...med hjertet i halsen og svette hender...
og en urovekkende kiling i magen...

(Dette er virkelig de tingene jeg synes virker slitsomt, skummelt og vanskelig... sikkert en latterlig liste for mange andre - men "vi har vel alle vårt"?! ...Jeg synes derimot ikke det er så skummelt å snakke live på radio, holde forelesninger, synge offentlig eller bade naken...)

For : Etter all denne roen har jeg forhåpentligvis noen gode verktøy for å hanskes med mine egne magefølelser... Håpet er at jeg nå også skal takle slikt som jeg synes er litt skummelt  - fordi jeg nå har fått en god ro på bunnen...

Dermed synes jeg det er på tide å bli litt streng med meg selv når jeg kjenner at jeg beveger meg utenfor det som føles trygt og behagelig... Og så vil jeg gjenta (det jeg vet innerst inne) til meg selv gang på gang: "Dette har du bare godt av"!

Et forenklet enkelt-liv...

Det er smigrende når unge journalister ønsker å skrive om mitt enkle livsprosjekt - og jeg synes det er flott at "simple living" er noe folk er opptatt av...

Mye bra i tekst og bilder - og mye rart i detaljene i artikkelen om meg i Kamille denne uka...

Dessverre blir jeg ofte flau når jeg ser oppslag om meg selv likevel... For å framstille folk og prosjekter i det tabloide formatet blir jo oftest litt feil... Uansett om journalisten er flink og jobber godt - og lar meg lese stykket før det går på trykk og all ting... Det skjer nesten alltid et eller annet når layouten skal på plass - og gutta (?) på desken skal legge siste hånd på verket...

Jeg visste det jo fra før - og nå har jeg fått det bekreftet enda en gang: Ukeblader og løssalgspressen lider under det samme åk. Og tabloidjournalistikk kan aldri gjenspeile virkeligheten... At jeg ble 41 år isteden for nesten 50 er jo bare en morsom detalj... Men at det i en bildetekst står at jeg "bare går med brukte klær" (ja - det gjør vel de fleste mesteparten av tida ;)! - og at det i en annen bildetekst på motstående side derimot påstås at jeg "unner meg dyrt treningsutstyr"...  Når den sistnevnte bildeteksten i tillegg pryder et bilde av meg i skogen iført et laaangt skjørt og pen-sko blir det jo bare latterlig...!

Men: Det er selvsagt vanskelig å portrettere en sammensatt figur som meg selv... At det bare var i 2011 jeg ikke kjøpte noen ting - og ikke i år - er kanskje en viktig detalj... At jeg lærte mye som jeg har tatt med meg videre, at jeg fortsatt ikke har shopping som hobby - og at jeg lever ganske enkelt den dag i dag er jo helt sant...

Men at jeg ellers aldri (verken før eller etter 2011) har vært fanatisk - ikke ideologisk og ikke i praksis - men heller sverger til balanse og sunn fornuft, ja det slår jo ikke så hardt i en artikkel... Og det er jo det generelle journalistiske problem; ganske vanlige folk som gjør ganske vanlige ting bare med god vilje og godt humør og et positivt syn på livet skaper ikke overskrifter. Noe må framheves, noe må spisses - og vinklingen må ofte bli litt underlig og ny - for at det skal pirre leserne. Og da må man vel regne med et par motsigelser, paradokser og pussige detaljer på kjøpet...

Så får vi bare håpe at de som trenger det fikk noe ut av det likevel - og at noen kanskje blir litt inspirert til å gjøre spennende, framtidsrettede endringer i sine liv - og dermed kan det jo være verd det likevel...
...kanskje...!? ;)

Og Sverre Jarild tok veldig mange fine bilder av meg som jeg fikk fri tilgang til
- det var et pluss! :D

Te-seremoni-øyeblikk...

I fjor skapte jeg en liten "te-seremoni" for meg selv. Jeg kjenner at å gjøre en slik langsom handling med fullt fokus - bare på det jeg gjør akkurat her akkurat nå - er viktig selv for meg som er såpass bevisst på dette nesten hele tiden... Derfor må jeg gjenta slike handlinger med jevne mellomrom - og vil anbefale det til alle andre som trenger noe håndfast for å roe ned!

Noen ganger er det så deilig bare å gjøre en eneste ting av gangen!

Jeg innser at jeg nok er over gjennomsnittet flink til å leve ”her og nå”, ”gripe dagen” og ”glede meg over de små ting”…

Likevel tar jeg meg selv ofte i å lese i en bok mens radioen står på og jeg halvveis sjekker nettet samtidig som jeg drikker en kopp kaffe eller te…eller til og med spiser noe ved siden av…

Nå følte jeg for å "fange tiden" på nytt  – og tillate meg selv å være enda mer tilstede i det jeg gjør akkurat nå...

Det har vært varmt ute på min lune veranda i disse dager - selv om sola ikke alltid er framme. I går lå det igjen til rette for å bruke mitt skjermede uteområde for min egen lille ”te-meditasjon”…

Jeg tok fram den fineste koppen jeg har. Et barndomsminne. Så helte jeg det kokende vannet i min transparente te-kanne. Deretter satte jeg meg ned på myke puter ute i den svake brisen - og bare så på at te-bladene langsomt farget vannet gyldent.

Det fikk meg til å tenke på vinden som hadde pustet over te-plantasjen en gang…

På lyset som hadde skiftet over de spirende bladene, natt og dag, vår og sommer,.. mens de vokste seg større og større. Før de fullmodne - en vakker dag - ble plukket av en jeg ikke kjenner…

Jeg har i alle fall godt av å sette meg ned sånn noen ganger.

Etterpå drakk jeg den sunne, grønne, rettferdige teen – og la meg ned og så på skyene!

Helt gratis J

Hvordan finne den optimale måten å leve livet sitt på?

Jeg har hatt mye tid til å tenke i det siste... Og jeg har tenkt mye på hvordan man best kan leve livet sitt... Best for seg selv - og best for verden...

Store vidder gir store, romslige tanker...

Selv om jeg kjøper meg både klær og kremer i år har jeg på ingen måte kastet meg på handle-racet igjen... I tillegg har jeg funnet enda større ro-  og gleder meg over de minste ting...
Sånn som jeg har det nå er det nesten ingenting som skurrer. Jeg har alt jeg trenger, har ro med meg selv - og ser at slik jeg lever nå kan jeg leve lenge (...så sant jeg og mine holder oss så friske og glade som vi er i dag!)

I den tida hvor jeg har gått igjennom alle deler av livet mitt - for å finne ut hvordan det kan leves enda mer optimalt - har det dukket opp noen tanker om hva som bør være til stede for et bærekraftig liv - et liv som etter min mening også innebærer at det bør kunne leves av de fleste både nå og i framtida...

Å bosette seg i nærheten av jobben sin - eller å gå  igjennom hver minste detalj av forbruket sitt - er kanskje ikke noe for alle... Men å ikke "pusse opp for moro skyld" - eller gi seg selv en kvote på hvor mange og lange flyreiser man foretar i løpet av et år burde kanskje være noe de fleste kan få til???

Jeg har kommet fram til noen "litt større" punkter, men det er sikkert mye jeg ikke har tenkt på også...
Dette er det jeg har skriblet ned så langt:

1. Å ha en meningsfull jobb som ikke forurenser eller forstyrrer andre, men gir trygghet og bærekraft for framtida tror jeg er en viktig forutsetning.

2. Å kunne se de store perspektivene, og å forstå verden på en holistisk måte tror jeg hjelper for livsgleden og verdiperspektivet. Et syn på verden der man føler at sitt lille bidrag gir mening og er verdifullt - og hvor man unngår fundamentalisme og fordømming generelt - vil nok også øke meningen for hver enkelt.

3. Selv om man er engasjert og bryr seg om de store linjer er det nok også viktig å kunne se verdien i de helt små ting. Å føle lykke - og for eksempel å kunne glede seg over en liten tur i skogen, en varm kopp te i solnedgangen eller en grytidlig morgen ved havet - er en gave i seg selv.

4. Å hoppe av kjøpekarusellen frigjør tid og ressurser, gir større rom for kreativitet - og vil kunne bidra positivt for alle i det lange løp. En økosofisk holdning til verden og naturen vil jo på sikt gi en bærekraftig verden for alle!

Himmelen over rekkehuset gir små lykke-øyeblikk...

At jeg repeterer dette gang på gang må ha med å gjøre at jeg føler at dette er så enkelt - likevel føler jeg noen ganger at mange signaliserer at mye av dette virker vanskelig. Jeg er en vanlig dame med et vanlig liv - (noen blir sikkert overrasket over hvor vanlig jeg lever...) Men noen store grep har jeg tatt. Kort sagt har jeg jo bare stoppet opp og funnet ut at det går an å gjøre dette livet veldig, veldig enkelt...

Det er lett det!

Det beste!

Jeg elsker å bruke naturen i nærmiljøet mitt - den er alltid der - uansett vær og årstid - og dessuten er det gratis og raskt og lett tilgjengelig. Men jeg er også glad for at jeg en gang i blant kan komme meg opp og ut i andre naturområder.

Det nære - som er der hele tida er viktig...
men jeg er veldig takknemlig for at jeg også kan få oppleve fjellturer en gang i blant!

Fjell. Vidder. Bare natur så lang øyet rekker. Og det å bruke kroppen til å gå og gå - for til slutt bli premiert med utsikt, lukter og nesten fravær av lyder! Å oppleve matlyst slik den bare er når man har brukt kroppen fysisk og vært ute i frisk luft lenge. Å oppleve trøtthet og søvn slik den bare er når man har vært ute i naturen i mange timer og gått kroppen ør og støl... Å ta seg tid til de lange samtalene mens man går. Men også å bevilge seg timer med stillhet - samvær uten å snakke...

Å gi rom for langsomme tanker; små, tanker, store tanker, filosofiske tanker...
Og så til slutt - kanskje nesten ingen forstyrrende tanker i det hele tatt...

Å være ute i den store naturen gir meg nye impulser. Det gir meg overskudd - og gjør at jeg føler meg sterk og frisk. Jeg kjenner at jeg lever.

Jeg er takknemlig for at jeg fysisk har muligheten for å komme meg ut i den norske naturen på denne måten. Jeg tror at det gjør meg til et bedre menneske...

Så hvis du synes det blir stille her på bloggen min de neste dagene - så er det bare fordi jeg er ute og lader batteriene i det beste, friskeste og mest naturlige av alt: Den norske fjellheimen! :)

...man kan liksom ikke puste feil under slike forhold!

Hvor kom all denne roen fra?

Ofte når jeg har hatt ferie tidlige år har jeg vært forfulgt av min rastløse venn "Uro"... 
Uro for å gå glipp av noe, uro for å være alene -  og til og med noen ganger uro for å få for mye å gjøre...

Ro må nok komme innenfra - selv om mye der ute kan bidra også...

Derfor er det med stor glede jeg observerer at denne sommeren så langt har vært preget av en stor og nesten tyktflytende ro langt inni meg. For å undersøke hva som har skjedd må jeg kanskje se tilbake og finne ut hva som er annerledes inni - eller utenfor meg - nå i forhold til tidligere år...

Vel har jeg hatt flotte turer, øyeblikk og samvær i massevis i de feriene som har vært før denne...
Men nå er det nesten som om det er samme hvor jeg er - og hvordan været har vært...
Uansett har jeg klart å finne noe å sette pris på. Uten å anstrenge meg har jeg vært "badet i opplevelser" som  har gjort meg glad på en så utrolig fredelig og varig måte... Og dette har stort sett vært veldig, veldig enkle ting!

Når jeg tenker etter må det vel rett og slett være fordi denne roen kommer fra et sted langt inni meg selv akkurat nå. Den har ikke noe med hvor jeg har vært - eller for eksempel hvordan været har vært der jeg er.

Kanskje betyr dette plutselige fullstendige fraværet av stress at jeg endelig er blitt modig og trygg nok til å stå nesten helt stille - og bare møte det som hender meg med stor, avventende ro som kommer helt inne fra mellomgulvet mitt...

At jeg i tillegg oppsøker situasjoner som jeg vet gir meg overskudd og behag - og at jeg tilbringer mye tid ute i naturen - er sikkert også en fordel.

Det har tatt meg mange år å finne fram til denne roen...

Kanskje er dette det beste med å bli "ordentlig voksen"? I så fall er det jo bare å glede seg til å bli enda eldre - og enda klokere - og dermed kanskje også finne svar på enda fler av gåtene i livet...?

Spennende!

Tid til folk, sjø og andre sysler...

Nå skal jeg ta minst en ukes fri fra det meste.... 
Bortsett fra det og de som er nær meg - og lever her og nå...

Jeg skal frigjøre meg fra nett, kunstig intelligens og elektriske duppeditter...
Jeg skal rusle, bade, lese, lukte - og skrive for hånd i ei lita notisbok...
Jeg skal lytte innover og utover.


For det har jeg godt av...

Og innimellom... så skinner sola! :)

En sirkel av liv...

Nå skjer det igjen... og jeg blir minnet på alle de herlige "sanketurene" jeg hadde i fjor... Det som er så deilig med  bær og sopp-sesongen er at den varer så lenge!

Bæra er i full gang - nesten modne!...Og her var det visst
ikke bare bær - men også en ekte linse-lus snek seg med på bildet ! :)

I fjor plukket jeg blåbær fra juli til oktober. Og i går så jeg faktisk noen søte, gule, små kantarellhatter i skogen - allerede! Det er helt sant :D!


Herlig, gratis, sunt - også så beroligende å søke, finne og plukke!

Hvor ble det av mannen med ljåen?

Først så må jeg si det at jeg bare lurer på hva som var så galt med den gode, gamle ljåen... 


Jeg må innrømme at jeg ikke kan bruke en selv - men jeg forstår egentlig ikke hvorfor vi sluttet å bruke et stillegående, praktisk redskap som ljåen og begynte med de elektriske og høylydte kant-klipperne? Enda et utslag av må-ha kulturen der vi alle oppfører oss som dumme kjøpedukker uten å stille spørsmål???

Ellers må jeg si at jeg nyter å bruke seige feriedager til vedlikehold og opp-pussing av gamle ting:
Når været er "sånn helt passe" passer det fint å bruke tida til å ta vare på det man har... og når man i tillegg har fått låne seg en bil er mulighetene litt fler enn ellers :)

Jeg har vasket terasser - og kjøpt noen få sommerblomster...

Takk til mamma og pappa som har hytte og hus i Vestfold, en ekstra bil, elektrisk hekk-kutter, høytrykkspyler og pussemaskin ... Jeg har alltid ment at det må være helt unødvendig i et rekkehusområde som mitt at alle eier minst ett eksemplar hver av alle disse tingene... Etter min mening burde vi kjøpe en maskin hver i så fall - og dele flittig...men jeg har ikke helt fått gjennomslag for ideen... Kanskje fordi mange (menn.. som min far?) elsker å KJØPE og EIE alle disse tingene...???

Disse gamle kassene fant jeg i kjelleren i Tønsberg -
og når man låner bil får man med seg antikvitetene hjem :)

Det fine med å være hjemme, ha ferie - og litt å pusle med når været er vekslende - er at når sola dukker fram bare sånn litt nå og da er det bare å hive seg ut og gjøre litt hagearbeid - eller å ta seg en velfortjent pause i sola...

Jeg har pusset og oljet dette bordet... det er ikke så vakkert, men det  funker...

Tror naboene setter pris på at jeg friserer hekken  litt også...

Så inni torvmyra deilig!

Jeg vet ikke om det er bare meg... men etter min mening burde alle som ikke kan erindre om de egentlig vet hvordan en fuktig, solvarm torvmyr lukter - oppsøke en så fort de bare kan...!

Torvmyr er ikke alltid så fotogen - der er det lukta som er viktigst!
Men bjørnemose gjør seg hjertelig godt på bilder...

Jeg synes at jeg har det bra. Etter min målestokk er det aller meste på plass i livet mitt. Lykke er noe jeg opplever i korte glimt. Det er en flyktig følelse som plutselig er der... og som på en måte farer fort forbi. Likevel føler jeg at jeg på en eller annen måte tar den med meg videre, husker den - og tilogmed kan gjenskape den i gode øyeblikk...

For meg kan det være noe så enkelt som lukta av torvmyr som gir meg denne lykkefølelsen. Torvmyr lukter søtt; fjell, skog, multebær - og alt som er friskt og rent i naturen på en gang...
Men lykke kan også være det å ligge på et solvarmt, utrolig glatt svaberg - som passer kroppen akkurat - mens en fønvind stryker over meg... Eller når badetemperaturen endelig plutselig en dag er over 20 grader - og jeg kan svømme utover og utover i fjorden - uten å bli kald eller å møte brennmaneter - for de liker ikke varmt vann! (Dette er det forresten lenge siden jeg har opplevd... gleder meg til neste gang!:)

Kanskje folk som jager lykken - i det vide og brede - til lands og til vanns - tenker at lykke skal være noe konstant, en tilstand som varer og varer...?

Kanskje de ikke forstår at det bare kan være lukta av torvmyra i et kort øyeblikk !?

Åtte gjennomtenkte økosofiske punkter:

For meg er det egentlig mystisk at det fortsatt er så mange som er så innmari opptatt av ting istedet for å stoppe opp å kjenne etter hva det egentlig er som gjør dem lykkelige. Hvis flere hadde brukt litt mindre tid og penger bare på å skaffe seg mer - kunne vi faktisk klart å snu denne skuta sammen!

Jeg kan ikke forstå annet enn at vi alle har like mye ansvar for å ta vare på dette!

For dem som trenger litt harde fakta for å forstå har man jo artikler som denne her...
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10058021

Selv liker jeg bedre en positiv tilnærming. Jeg liker konstruktive tanker og handlinger som virkelig gjør at vi gradvis få en sunnere verden. Arne Næss kalte dette økosofi:

"En økosofi er et helhetssyn som til dels er inspirert av arbeidet for å løse den økologiske krisen. Økosofi dreier seg altså om klokskap og visdom i forhold til vårt livsgrunnlag på jorden . Økologi som vitenskap sier ikke hva vi skal, bør eller må gjøre. Derfor har ikke økosofi bare økologiske premisser. Økologien former prøvbare hypoteser om hva som faktisk skjer med livets rikdom og mangfold på vår vidunderlige planet.. Men den sier ikke at planen er vidunderlig, tvert i mot er det vitenskaplig mer interessant å se nye, eiendommelige endringer enn å utforske stabile forhold.

Det som nå skal til, er ikke i første rekke å få inn enda flere data, for eksempel om en eventuell klimaendring skapt på grunn av menneskelig virksomhet, men å ta mye mer på alvor normen " bedre føre var enn etter snar". Å spørre om bevis for at slike endringer vil skje, røper en uholdbar oppfatning av hva data og teori kan levere oss. Det vi trenger er sterkere fokus på klokskap og visdom. Da kan vi handle nå - og det er det vi trenger - ikke unnskyldninger for å utsette våre tiltak!

Siden "økosofi" er et fremmedord, er det lett å forutse at ikke alle som er opptatt av sitt positive forhold til fri natur, kan ha en økosofi. Men det dreier seg egentlig bare om et helhetssyn, et syn som er mer enn et perspektiv på detaljer."

Sammen med sin venn Georg Sessions formulerte Arne Næss i 1984 åtte punkter som er ment å uttrykke det som er karakteristisk for dypøkologien på et abstrakt og generelt plan:

1. Ethvert levende vesen har egenverdi.


2. Livets mangfold og rikdom har verdi i seg selv.


3. Mennesket har ikke rett til å redusere dette mangfoldet og denne rikdommen uten å tilfredsstille vitale behov.


4. Det ville vært bedre for menneskene om de var færre, og meget bedre for andre levende vesener.


5. I dag er størrelsen og arten av menneskenes inngrep i økosystemet ikke bærekraftig, og mangelen på bærekraft øker.


6. Avgjørende bedringer krever betydelige endringer: økonomisk, teknologisk og ideologisk.


7. Den ideologiske endringen vil i vesentlig grad bestå i søken etter livskvalitet snarere enn økt levestandard.


8. De som aksepterer de foregående punktene, har ansvar for å forsøke å bidra direkte eller indirekte til å virkeliggjøre nødvendige endringer.

Magefølelser...

...og ting som bare skjer... I går løftet jeg meg selv opp igjen og ble lykkelig av en enkel sykkeltur i mitt lokalmiljø. Nydelig, regnfri tur gjennom det som noen så treffende har kalt "Norges Toscana" ga meg pusten og roen tilbake.

Sykkelstien mellom Ski og Ås var en overraskende herlighet for meg!

Jeg har nemlig brukt en del tid de siste dagene på å si til meg selv at jeg bare får vente og se, ta det rolig og lytte innover - så vil planene for ferien komme seilende av seg selv... og det gjorde de ! (Jeg skulle jo tross alt omsider ha sittet på flyet akkurat i dag for å reise til Gambia - og endelig få møte alle og alt dattera mi har fortalt meg om!)

Mange vil sikker si at ting er tilfeldig, men jeg er litt i tvil - kanskje er det en slags "plan"... eller en slags "dragning" mot det som er "riktig" i øyeblikket - hvis man bruker magefølelsen - og er litt oppmerksom på svarene...

Det var litt overraskende for meg at noen plutselig sto med en bok av Arne Næss foran meg for noen uker siden og sa at jeg kunne låne den. Siden har jeg har jo sitert flittig i flere inspirerte blogginnlegg... Så idag ble  - uavhengig av dette - helt sikkert at jeg skal besøke tankeranglingfestivalen.no  (sjekk det ut! Spennende!) i Vestfold neste helg.

Jeg skulle likevel nedover for å besøke foreldrene mine. Men enda mer snodig er det at en gammel skolevenninne er en av initiativtakerne, at festivalen bygger på Arne Næss sin filosofi - og at det skal være et kulturelt innslag med trommer fra Vest-Afrika (så får jeg en dose av det jeg gikk glipp av i Gambia, også ;)...


Og deretter ...vips! Rett foran nesa på meg dukker det også opp en annen reise jeg kjenner med hele meg er bra og riktig for meg! Jeg synes dette er utrolig kjapt levert...! En dag med URO hadde jeg - og så sånn ca to dager der jeg repeterte for meg selv at " det som skal komme - kommer av seg selv når jeg er klar"... Da ble jeg helt rolig og avbalansert igjen - og så dukket ting opp!

Denne reisen føltes helt riktig for meg akkurat nå - både med tanke på bruk av tid og penger (etter to år på sparebluss) og jeg synes faktisk jeg fortjener det ! :)

 ...og så fikk jeg nye vinger...

Om å være litt grei med seg selv!

Vi vet at vi skal dø. Vi gjør så godt vi kan.... Ihvertfall noen av oss... Da er vel det minste vi kan tillate oss å være litt fornøyde med oss selv en gang i blant...! Og så gi oss selv litt konstruktiv, men velment kritikk - helst iblandet en god dose ros! 

En av mine tankeplasser - der jeg forsøker å være litt grei mot meg selv...

Nå har jeg snart kommet til slutten på boka "En time med Arne Næss" og jeg må bare sitere litt mer fra oppsummeringene hans: "Jeg vet ikke hva min dårligste egenskap er. Jeg har tenkt mye på det, men jeg husker ikke om jeg kom fram til en endelig konklusjon. Det er iallfall ingen tvil om at jeg har dårlige egenskaper. Og at jeg er flinkere til å unnskylde dårlige holdninger hos meg selv enn tilsvarende holdninger hos andre.

Men jeg har mine metoder. Jeg driver mye selvkritikk. Da sier jeg til meg selv. "Mener du at du er et bedre menneske enn henne? Tror du det?" Og svaret blir helst: "Nei, nei, nei!"

Noen ganger er jeg for streng mot meg selv, andre ganger er jeg for mild. På kort sikt, hvis det er noe jeg nylig har gjort, er jeg alltid i stand til å forsvare mine handlinger. På lengre sikt, derimot, er jeg kritisk.

Når jeg vurderer et annet menneske, kan jeg komme til konklusjonen at hun er et dårlig medmenneske fordi hun slettes ikke tenker på andre. Men når jeg har kommet så langt, stopper jeg opp og spør meg selv: "Har jeg rene hensikter? Tenker jeg nok på andre? Er jeg egentlig noe bedre?" Jeg har altså en tendens til å være ganske streng mot meg selv.

Etter hvert har jeg funnet ut at det er best å ha moderate målsettinger for egne handlinger. Fordelen med moderate målsettinger er at jeg kan nå frem til dem. Da kan jeg gi meg selv ros og si: "Der var du flink!"

For høye målsettinger bli en litt "billig måte" å kritisere seg selv på. Moralske mennesker har det derfor ikke så godt, De oppdager til stadighet at de ikke strekker til, og får lett negativt selvbilde. Man bør altså sette seg mål det er mulig å nå. Hvis man krever noe helgenaktiv av seg selv, blir man lett det motsatte. Hvis normene blir for strenge, er det alt for lett å si: "Jeg klarte det ikke!" Og så gir man opp.

Jeg tror det er mulig å ha en forholdsvis realistisk oppfatning av seg selv. Vi bør anerkjenne at vi har mange motiver, og at alle motivene ikke trenger å være gode. Og når vi driver selvkritikk kan vi si: "Det der kan du gjøre bedre!" Ikke: "Det der får du ikke til!"

Og husk å nyte øyeblikkene!
Dette er langs veien en vanlig dag på tur til butikken for å kjøpe mat...

"Vi trenger et skifte fra fokus på levestandard til fokus på livskvalitet."

"Livskunst er å kunne arbeide med små ting på en stor måte."

Arne Næss, 1998

Uforutsigbar sommer blues...

Jeg har akkurat oppdaget at jeg på mange måter lever opp til stjernetegnet mitt: Tyren.


Jeg som for noen uker siden følte at dette "åpne rommet" var så utrolig fint og spennende...!


Jeg kjente ved skoleslutt idag at jeg egentlig ikke liker alt for blanke ark og planløshet. Det ble plutselig tydelig for meg at uforutsigbarhet og alt for mange valg sannsynligvis ikke er noe for meg i lengden likevel...

Jeg vet at jeg er lykkelig i skogen på en stubbe ...
Nå vet jeg også at jeg er lykkeligst når jeg har litt oversikt og plan...

Jeg hadde det kjempebra i fjor, jeg - da jeg visste akkurat hva jeg skulle og ikke skulle - særlig det siste... Det var min egen avgjørelse at jeg skulle forsake det meste også i sommerferien. At jeg ikke skulle reise på ferie - og at jeg skulle kvitte meg med bilen var en del av min egen plan. Derfor hadde jeg det helt fint, jeg visste hva jeg kunne forvente meg - og aller mest visste jeg at jeg ikke kunne forvente meg så mye...

Og når forventningene er lave - så blir man jo ofte glad for så lite... En venn som tar deg med på en tur til stranda. Et solgløtt i en lysning i skogen. Og jeg lurte ikke på om det skulle bli bra eller ikke... Jeg bare eksisterte! - Og det var godt!

I år hadde jeg forventninger om å ta "den store reisen" - men så gikk det ikke sånn... Nå sitter jeg her og lurer på hva jeg egentlig skal gjøre... Og problemet er jo slett ikke at jeg ikke har tilbud. Tvert i mot - jeg har et utall muligheter for hva jeg kan bruke sommeren til. Det er bare det at jeg kjenner at nettopp det ikke er SÅ lystbetont som det kanskje burde!

Akkurat nå skulle jeg faktisk ønske at jeg var tilbake i 2011... En sommer jeg ikke hadde noen skyhøye forventninger til - slik at jeg var mer enn fornøyd bare jeg fikk anledning til å rusle stille og rolig rundt i min egen skog - og muligens finne noen bær. Da hadde jeg det godt. Da lurte jeg sjelden på om dette var bra nok, sosialt nok eller om jeg egentlig burde være et annet sted...

Konklusjon:
Så får jeg vel bare gjøre minst mulig i år også, da. Sitte stille og vente og se hva som skjer når jeg bare tar det hele med ro... Og se om jeg dermed kan klare å la uforutsigbarheten bli til et stort og stille rom der jeg har det bra istedet!

Livslang utdanning i "forberedende"...

Fikk noen tanker om hva slags læring det er jeg driver og snapper opp sånn mens jeg går her gjennom livet... 


Ærlig talt så er det travle dager med mye forberedelser og avslutninger og tilstelninger av alle slag... 


Og mens jeg puslet litt med noen praktiske ting kom jeg til å tenke på at mye av det jeg driver med er forberedelser til noe annet...

Selv vi som "lever i nuet" må jo planlegge og organisere oss for å få flyt i hverdagen vår!

Ikke det at det er noe galt i å pusle med forberedelser og tenke framover. Tvert i mot! Jeg tror at mange av grunnene til at jeg ikke stresser, men kan ha det godt "her og nå" er at jeg en eller annen gang har tenkt litt på det som skal komme!

Likevel gikk det opp for meg på en ny måte hvordan jeg ofte i tankene kanskje litt for ofte er "oppe i forberedende"...: Jeg må vaske håret i dag - for i morgen tidlig blir det for travelt... Jeg må rydde huset i morgen - for til helga får jeg besøk... Jeg må lese denne artikkelen i dag - for til uka skal jeg på et møte. 

Og i læreryrket er det jo selvsagt en hel rekke tidsfrister og langtidsplaner: Jeg må rette disse prøvene i helga - for de må leveres ut på mandag... Jeg må gi alle disse tilbakemeldingene, lage disse norskheftene, samle sammen disse oppgavene og arkivere disse vurderingene før helgen, før neste utviklings-samtale - og ikke minst før SOMMEREN! 

Jeg har hørt noen si; Det er vel ikke så mye som skjer av læring på skolen nå disse siste ukene... Svaret er; JO! Det er det! 

Og om noen registrerer at det i tillegg er en del aktiviteter i regi av skolen på denne tida av året; som fotballkamper, sykkelturer og overnatting for eksempel: Tro ikke at dette ikke er læring! Det finnes vel ikke noe man lærer mer av enn sosiale arenaer med mange forskjellige mennesketyper representert - og er det i tillegg et par konkurranseelementer innblandet så skal jeg love deg at det skjer LÆRING!

Og ellers: Livet er jo ofte en forberedelse til nye økter, nye jobber, nye opplevelser, nye ferier, nye kjærester og generelt nye muligheter i sin alminnelighet... Og det er jo mye fint i det også: Å stå opp om morgenen og forberede seg på alt det spennende som kan komme til å skje deg denne dagen, denne uka og denne ferien... 

Akkurat nå forbereder jeg meg på at jeg ikke skal få sove så mye de siste nettene, at jeg skal rydde, flytte, sortere og kaste et tonn papirsøppel og løfte, bære og merke minst 22 stoler, pulter, knagger og skuffer... Deretter skal jeg forberede meg på at det blir veldig, veldig stille veldig, veldig plutselig... Og så kan jeg begynne å forberede meg på en ny termin med nye muligheter!

God forberedelse til oss alle :) !