Kjærligheten til våre medmennesker, tro på framtida, hvordan vi tar vare på hverandre - og alt det som egentlig er viktigst her i livet - det har opptatt meg hele tiden - og selvsagt også nå...
Og føles lettere å skrive om, fordi det jo fyller tankene hele tiden i disse dagene...
Jeg ser på ungdommene mine hvordan 22.juli har preget dem også. Redsel, sorg og identifikasjon. Da er det utrolig godt å se hvordan denne grusomme opplevelsen også setter igang mye solidaritetsarbeid, omsorg og gode samtaler om framtida i Norge og i verden - også med vinkling på det etniske mangfoldet og på antirasistisk arbeid.
Heldigvis gir dette håp for framtida - og akkurat det motiverer meg enda mer til å ha en livsstil som kan bevare verden for barna våre så godt som mulig - så lenge som mulig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar