En helt annen historie...

Dette er en helt annen del av livet mitt enn den jeg bruker å skrive om, men i dag føler jeg at det er viktig å formidle også disse tankene... for her er det noe i vårt samfunn som jeg ikke forstår - og som jeg ønsker andre skal få vite om!

To unge som har alt - bortsett fra at han ikke klarer å få seg fast arbeid i Norge...

Etter en litt kronglete ventetid fikk min datters gambiske mann arbeids- og oppholdstillatelse i Norge i 2010. Men bare for ett år av gangen. Han er en sympatisk, hardt arbeidende, sosialt oppegående og innsatsvillig ung mann. Men det å få seg et ærlig stykke arbeid - om så bare som renholder eller fiske-pakker  - er ikke så lett likevel.

Det er greit at du skal lære språket først - og at det er mange høyt utdannende folk fra Europa som kommer foran ham i køen. Men ærlig talt; de jobbene han søker på er det veldig få av disse som er interessert i likevel. Og sorry: Det er mye rasisme i Oslo – de fleste arbeidsgivere forbigår nok søknaden hans bare pga navnet...

Og så gjenstår NAV, da... Men der er det nok ingen utstrakt hjelpende hånd å få, dessverre...

Likevel; siden denne unge mannen har initiativ - og lett inngir tillit - har han faktisk etter mye strev klart å få kontakt med en entrepenør som er villig til å ta han inn på tiltak i tre måneder gjennom NAV. Tanken er at han kan få opplæring i disse tre månedene – og deretter ha muliget for å få en jobb!

Hurra!

Men; for å få til dette må jo de nevnte saksbehandlere hos NAV godkjenne og undertegne papirene for praksisplass...

Det er nå over seks uker siden han leverte papirene til godkjenning...

Han er ikke tildelt saksbehandler ennå – og hver gang han kontakter NAV for å spørre hvordan det ligger an svarer de at de synes det er rart at det ikke er skjedd noe i saken – og at han bør kontakte sin saksbehandler... Men man får jo ikke saksbehandler før noen tar tak i saken..!

Fredag trakk han kølapp som vanlig og satt fra klokka tolv til klokka tre uten at det ble behandlet en eneste klient fra køen. De tre som satt bak skrankene snakket sammen, men de som satt på venterommet ble sittende alle sammen hele tiden uten unntak. Det skjedde ingenting. Og de som sitter der og venter tør selvsagt ikke spørsmålstegn eller kreve noe som helst i sin situasjon... da kan du sikkert få stempel som både oppvigler og bråkmaker - og ingen vet hvor i køen du kan havne da!

Enhver i denne situasjonen vil, etter min mening, etterhvert begynne å føle seg som i et «limbo» der ingen ønsker at noe skal skje...

Og nå begynner også vi i omkretsen å lure på hvorfor ting tar sånn tid og virker så vanskelig... Til og med jeg som sitter på sidelinjen begynner å få paranoide konspirasjonstanker om NAV:

For hva hender med det samme han får en saksbehandler – og i neste rekke kanskje en godkjennelse av praksis-søknaden??? Jo da vil han for aller første gang siden han kom til Norge få det som kalles for RETTIGHETER!

Så langt har han ikke hatt noen rettigheter. Siden han er i Norge som følge av familiegjenforening har han ikke krav på trygd, hjelp eller noen andre sosiale rettigheter. Han blir forsørget av sin kone og har ingen fast inntekt. Men han betaler skatt av de strøjobbene han har hatt (for det er en PLIKT!)

Nå lurer jeg på hva som kommer til å skje... Siden saken har ligget såpass lenge hos NAV i Oslo kan det jo hende at de venter helt til det bare er tre månder til den årlige arbeids- og oppholdstillatelsen går ut...? For det er et annet argument vi kjenner til: Dersom det er under tre måneder til tillatelsen går ut er det ikke sikkert at NAV vil undertegne noen ting – for da har du ikke «papirene i orden»... Selv om både de og vi vet at han vil få ny tillatelse etter de tre månedene siden det ikke har skjedd noe som skulle tilsi noe annet siden sist...

Så langt er livet hans - som for så mange andre innvandrere i Norge - et liv i venterom...

Den som ikke har inntekt kan ikke få lån, den som ikke får lån kan ikke kjøpe sin egen bolig, den som ikke har sin egen bolig kan ikke ha venner eller familie på besøk slik som andre unge - og ikke får man deltatt og betalt tilbake til samfunnet heller...

Dette er også Norge.

Hvorfor ikke ønske velkommen og hjelpe en som ønsker å gjøre et ærlig stykke arbeid - og som tilogmed har fått en arbeidsgiver med behov for arbeidskraft til å ville stille opp? Hvorfor ikke raskt og uten nøling gi han denne muligheten til å jobbe, delta i samfunnet?

For meg virker dette så enkelt!

Hvor er det egentlig det butter???