Froskesang...

Når man er mye ute i skog og mark – selv om det bare er i den vanlige, enkle skogen i nærmiljøet – blir man noen ganger vitne til underlige naturfenomener... Og her er det tydeligvis fortsatt nye overraskelser på lager! Froskesang er kanskje ikke forbundet med noe vakkert og lyrisk, men den var i alle fall både tydelig og klar over Bukkesti på søndag...

En syngende frosk - pussig, og ganske vanlig egentlig...

Søndagsturen tok en ny og merkelig vending da vi oppdaget at Bukkestitjern myldret av velvoksne, flytende, svømmende og skrevende velvoksne frosker. De fleste virket nærmest paralyserte og ikke det minste redde for oss som observerte dem, fotograferte dem - og til og med pirket borti noen av dem. Paring var nok grunnen til at de var så fokuserte - og ikke lot nysgjerrige turgåere affisere seg det minste. Mange av dem lå bare stille i overflaten og ventet – og noen av dem var i full gang. Men det rareste vi så var en hel klump av frosker som så ut som de "koste seg" sammen alle sammen... Og over hele vannet hørte vi tydelig og jevnlig kvekking – omtrent som om det var en stor andeflokk på vannet.

To og to frosker - helt greit - og sikkert ganske normalt
både å se og å fange på linsa, egentlig....

Men hva er det med denne froske-gruppen?
Føler at dette blir litt "too much" for min del...

Etter at jeg kom hjem forsøkte jeg å søke etter "froskesang" og "klumper av frosker " på nettet, men det eneste jeg fant var en annen fotograf som hadde gjort den samme forbløffende oppdagelsen i naturen - og denne myten fra wikipedia:

«Noen frosker kvekker svært høyt. Under første verdenskrig ble fem britiske divisjoner trukket tilbake i mai 1917 for å hvile i et antatt fredfullt område ved elven Aisne. Bråket Tysk artilleri laget da de kjørte i stilling 5 300 kanoner på andre siden av elven, hørte aldri britene, da det ble overdøvet av froskenes kvekking. Neste dag, 27.mai 1917, åpnet den tyske offensiven mot de uforberedte britene med å avfyre to millioner granater på fire timer, og ta seg over Aisne og helt til Marne. "

I etterkant kan jeg oppsummere at jeg kan rett og slett synes at det å høre frosker synge var både vakkert og lyrisk. Å se en gjeng glade, svømmende og vår-kåte frosker går også bra... Men denne lydløse "froskeklumpen" vi så var rett og slett litt ekkel i mine øyne... I midten var det en frosk som virket helt paralysert - nesten livløs - og alle de andre froskene klamret seg til denne store, feite frosken og lot seg nesten ikke forstyrre av noe...

Mystisk og litt vemmelig vil jeg si det var...
Det ER mye rart i naturen. Mye vi ikke forstår - og en del ting som kanskje rett og slett er litt ekkelt også...