Å møte seg sjøl i døra - igjen...

Det har gått et og et halvt år siden jeg først startet å leve et enda litt enklere liv enn det jeg gjorde før. For meg er dette blitt et lett liv å leve... Men jeg merker at jeg har godt av å måtte tenke igjennom, fortelle - og sette ord på hva det er jeg driver med - til andre også en gang i blant...

Jeg tror at de aller fleste av oss har en mulighet til å legge fortida bak seg
- og starte på  et nytt og bedre liv - om vi virkelig ønsker det selv....

Nå har jeg på nytt blitt kontaktet av journalister - og av andre som har tilsvarende tanker - som ønsker at jeg skal dele mine erfaringer med flere. I møte med folk som virker som om de forstår mine ideer - og gjennom deres spørsmål - får jeg igjen frisket opp mine egne tanker om hvorfor jeg satte igang med dette prosjektet i slutten av 2010.
Jeg synes det er positivt at så mange er interessert i min oppskrift på et enkelt liv. Det vitner om at det er fler som tenker som meg - og at mange finner det inspirerende å finne lykken med enkle midler og i de nære ting. Bare det gjør meg selvsagt glad og optimistisk for framtida!

Det er fint å spole litt tilbake og se på hva jeg har oppnådd  når det gjelder min egen lykke helt enkelt også!
Jeg blir minnet på hvor meningsløst jeg surret rundt og gjorde impulskjøp både her og der uten å tenke over det tidligere. Hvor ubevisst jeg egentlig var i forhold til hva som egentlig var viktig for meg, Og hvor opphengt jeg ofte var i min egen usikkerhet!
Nå ser jeg at det å skjære helt ned på både inntrykk og innkjøp gjorde noe med hele min innstilling til både meg selv, mine omgivelser og livet mitt generelt.
Å være takknemlig for det jeg har... og det å ha masser av tid til å kunne kjenne etter hva som virkelig er det viktigste i livet mitt - hva jeg virkelig er villig til å bruke tid og energi på - ble essensielt for meg.

Jeg sier ikke at dette er det rette for alle, men jeg tror det er viktig for alle å sette seg ned og være ærlige mot seg selv-  og hva som er deres mål i livet. Ved å møte seg sjøl i døra, tørre å lytte innover og være alene med seg selv blir man iallefall trygg på hva man selv vil. Det kan være slitsomt, ensomt og ubehagelig underveis! Man blir selvsagt lei av seg sjøl også! Men det å kunne akseptere seg selv - også når ikke alt er bare moro - og til og med holde ut med sine egne dårlige sider er nok også en viktig del av det hele.

Det må være greit at jeg forsøker å vise meg selv fram fra min beste side når jeg skal fortelle om dette prosjektet offentlig . Men det er også viktig at folk forstår at jeg aller mest gjør dette bare for å ha det bra med meg sjøl.
Ro i hodet. Ro i huset. Ro i sjela. Og så mye vanskeligere enn det er det rett og slett ikke for meg...

Akseptering på lavt nivå...

Jeg har brukt en del tid på ren akseptering - av meg selv... Siden bikinisesongen kom litt brått på regner jeg med at dette gjelder fler enn meg...

Plutselig skulle man være rustet for å kle av seg offentlig, liksom...

...og da fikk jeg lyst til å minne oss alle på at dette med å godta ting slik de faktisk er selvfølgelig er aller mest viktig akkurat når det gjelder oss selv ! :)

Så helt sant, helt konkret, har jeg jobbet med dette under meditasjon og avspenning: Jeg har sagt til meg selv at jeg er glad i HELE meg! Jeg sier til meg selv at jeg er glad i magen min, hoftene mine etc...

Dette er faktisk ikke tull, men kjempeviktig for at jeg skal ha det bra!

Prøv gjerne selv!

I tillegg er jeg takknemlig for at jeg er frisk; at jeg kan løpe, hoppe og bevege meg rundt i naturen akkurat som jeg ønsker! Og så er jeg glad for at jeg liker gode, sunne ting - sånn som min egenkomponerte tomatsalat med marinerte tomater i olivenolje og sitron med urter, bønner og ruccola. For eksempel...

Min afrikanske reise...

Om en måned i dag reiser jeg sammen med mine nærmeste for å besøke "Mitt Afrika"... På forhånd har jeg gjort meg noen tanker om hvordan dette møtet vil bli... Det blir spennende å se om noen av disse tankene stemmer!

Monsuntid: Varmt og vått med tillitsfulle og gjestfrie folk?

Allerede første gangen jeg fikk begeistrede beskrivelser fra Vest-Afrika og Gambia av min forelskede datter festet det seg noen bilder i hodet mitt om hva jeg skal komme til å møte der om en måneds tid.

Jeg selv har jo brukt mye tid på å finne ut hva som er viktig i mitt liv - og jeg har en følelse av at mye av den tilstedeværelsen vi her i vesten kjemper så hardt for å oppnå alltid har vært en selvfølge i mange av de landene vi ofte ser på som "utviklingsland".
Jeg vet ikke om dette er riktig,  men jeg har fått inntrykk av at folk i land som lever mer fra hånd til munn - også lever litt mer i nuet også i sitt tankesett.

Selv om vi ikke på noen måte skal romantisere "det enkle liv" når det enkle livet ikke er selvvalgt, men et resultat av dårlig økonomistyring og arbeidsledighet, kan vi vel tillate oss å se på tankesettet til folk som lever så pass enkelt som en ressurs vi har mye å lære av?

Etter hva jeg har forstått er TID en ressurs de fleste gambiere har flust av. Derfor kan det å lage en kanne te - eller det å gå å hilse på naboen - være en aktivitet for hele ettermiddagen. Og da skal man ikke "rushe" videre fordi man skal på en annen aktivitet eller besøke noen andre! Nei: Hver aktivitet og hvert menneske skal få den tiden og respekten de fortjener...

Å ikke bekymre seg for dagen i morgen eller snakke om snøen som falt i fjor, men glede seg over der du er akkurat nå - om du er mett og omkranset av folk du liker - burde være noe vi alle satte mer pris på enn det vi faktisk gjør til daglig! Og dette er noe av det jeg tror de kanskje er litt flinkere til dit jeg skal...
...Så får vi se om jeg har rett - og hvilke andre oppdagelser og overraskelser jeg får underveis...

Jeg er åpen og skal ta meg tid til å lytte, lukte og se etter hva jeg kan lære av livet der iallefall!

En annerledes vår enn i fjor..?

Jeg sitter her og lurer på hvordan livet mitt har endret seg. Hva som har blitt varige endringer etter 2011; det året da jeg hadde et forbruk nærmere null... Noen ting er annerledes nå enn for et år siden, men mye annet er vel akkurat som før.

En del rot og utsatt arbeid er det fortsatt her - slik det alltid har vært...

Jeg har organisert mye, kvittet meg med masse unødvendige utgifter og rot. Jeg har fått oversikt over hva jeg vil bruke både tid og penger på - og sitter igjen med en større trygghet om hvordan jeg generelt vil ha det.

I det nye året så langt har jeg brukt litt mer penger på egenpleie, kurs og på mat - og nå har jeg til og med kjøpt meg en ny mobiltelefon! Jeg ser at en sånn smart-telefon bringer både gleder og bekymringer- og merker allerede at det er lett å bli fanget av noen tidstyver der - så her gjelder det å passe på...

Når det gjelder andre ting som hus og hage har jeg brukt minimalt både tid og penger. Men jeg føler at det er på tide å brette opp ermene og gå igang med noe i hage og i ute-rom nå snart!

For det å bruke litt tid og penger på å få på plass noen stauder som kan klare seg selv - og ta¨ vare på terrassen slik at den ikke råtner er virkelig gode investeringer. Det er selvsagt god økonomi å ta vare på de verdiene jeg allerede har på en god måte-  slik at hus og hage ikke synker i verdi, men holder seg så bra som mulig! Latskap er heller ikke bra...

Men når man ikke har bil er det en utfordring å skaffe seg det man trenger for å ta et kraft-tak i hage og hus!

Det er vel i sånne tilfeller jeg savner bilen mest. Låne eller leie bil går selvsagt fint - men da må jo ting planlegges godt på forhånd.

Jeg er fortsatt en rotekopp - og trenger fortsatt ofte å ta meg selv i nakken for å holde orden rundt meg.

Men jeg er også veldig fornøyd med at jeg ikke er så streng med meg selv - og har evnen til å  la ting ligge for å bare nyte livet også...

Så det å få til en passelig balanse mellom aktivitet og ro er vel et aller viktigste: Rydde og ordne og gjøre fint til sin tid - og så å kunne "la ting skure" når det er nødvendig også...!

Om å nyte lyset i natten...

Vi som bor i nord tenker kanskje ikke så mye over hva som er så spesielt med det nordiske lyset. Vi blir elleville når vi endelig får noen varme dager... Men jeg må innrømmet at like mye som å nyte de varme dagene nyter jeg de lyse, milde kveldene!

verden sett nedenifra

Jeg har snakket mye om de gratis lykkeopplevelsene man kan har her og nå på enkelt vis - hvis man tar seg tid - og ellers alt er på stell... Men jeg må bare si et en gang til;

Det er viktig å sette pris på de varme dagene akkurat når de er der. 

Og det er viktig å verdsette det å kunne gå en kveldstur i bare singlet og shorts i mai... 

Men enda mer nyter jeg muligheten til å kunne sitte med et pledd rundt meg etter kveldsturen - og kan erfare at det mørkner bare litt - veldig sakte - mens himmelen fortsatt tviholder på lyset høyt der oppe... 

En meditasjons-stund på verandaen. 

Eller en se-på-skyene-stund med en kopp te. 

La pusten roe seg. 

Bare nyte det rosa lyset, brisen og denne fine tida....

Og ennå har jeg ikke sett en eneste mygg :)

Om maur og busk og bark og sånt...

Vi som bor her i skogkanten lever tett på naturen, turløyper, busk og kratt... Likevel synes jeg det er overraskende få som bruker denne enkle muligheten til nærvær, rekreasjon og flukt som skogen her i nærmiljøet byr på!

Mennesker og natur i god harmoni her vi bor - stort sett...

Jeg har jo tenkt det at folk som velger å bosette seg i såpass "midt i skogen" i utgangspunktet har interesser og behov i denne retningen - og det gjelder jo også mange av oss... Likevel synes jeg at jeg litt for ofte ser folk som setter seg i bilen for å kjøre til nærmeste treningssenter... Eller som daglig velger å kjøre barna de 5-10 minuttene det ville tatt dem å gå til skolen på bena sine...

Jeg har også med forundring oppdaget at fler og fler barn har en slags redsel eller medbrakt skepsis til skog, mark og maur. Langt flere barn nå enn for ti år siden sier "Æsj!" dersom vi foreslår at vi skal sette oss på en stubbe eller stein for å spise matpakka i skogkanten. Oftere og oftere ser jeg gutter og jenter som ikke klarer å sitte stille og slappe av i naturen - fordi de er redd for maur, edderkopper eller andre kryp...

Krypene er der - det er ingen tvil om det... Men i Norge er det svært få av disse krypene som er skadelige eller  farlige for oss mennesker. I disse tilfellene kunne jeg jo fortalt barna om alle de millionene kryp som lever i sengene, teppene og taklampene hjemme i husene deres... Kanskje de da ville løpt ut i skogen for å komme unna midden...? ...(Men fram til nå har jeg valgt å la det være! ;)

Klart jeg også synes det er skummelt med flått - og ekkelt med edderkopper i håret... Men tatt i betraktning at jeg tilbringer flere timer i skogen opptil 6 dager i uka - og aldri har blitt flåttbitt - er det kanskje ikke fullt så farlig som VG vil ha det til likevel...

PS: Man skal jo aldri si aldri... og så mye tid som jeg tilbringer ute er det nok lurt for meg å banke litt i bordet nå!

Enkel mat...

17.Mai behøver ikke bare å være is og pølser! Her ble det både surdeigsbrød og hjemmelaget sjokolade :)

Godteri! Hjemmelagd og helt naturlig! :)

Jeg var så heldig å få masse deilige ingredienser til å lage sunn, god, mørk hjemmelaget sjokolade av min datter og hennes mann. Så før borgertoget satte vi igang prosessen med alle de flotte økologsike ingrediensene - og det gikk fort og greit å lage den mørke sjokoladen!
Vi smeltet 100 gram ren økologisk kakao og 50 gram rent økologisk kakaosmør i vannbad og tilsatte litt agave-sirup, sukrin-melis og vaniljesukker...
Fylte den deilige, brune massen i små papirformer - og komponerte litt sunt fyll:
Valnøtter og kanel i noen, blåbær og bringebær i noen andre - og i noen få la vi rosiner.
Kjempegodt - og til og med bra for kroppen!

Mørk økologisk kakao med "raw-food".

I tillegg har jeg lenge ruget på en surdeig - og 16.mai var den klar - hentet ut noen gram fra Norges-glasset og brukte den til å heve et rugbrød og en del rundstykker... Med egg og ost og rørte bringebær var dette en flott start på feiringen, synes jeg :)

Norges-glass med noe litt mystisk i - men det funker!

Surdeig krever litt ekstra tålmodighet - men jeg synes det er verd det !

Og apropos hjemmelaget: Dagens middag til mor og en sliten russ som trengte litt energi:

Lettsaltet torsk med nypoteter og lettkokte bønner ;
bønnene ble etterpå surret litt i smør, sitron og hakket chalottløk
servert med hjemmelaget sandefjordsmør og bladpersille... mmm...

Et akkurat-nå-liv...

Nylig hørte jeg en psykolog snakke om "mindfulness", og ble klar over at dette egentlig ligner litt på det jeg gikk igang med på egen hånd da jeg startet opp med prosjektet mitt i 2011...

Noen ganger er det selvsagt lettere å rydde hodet enn andre ganger...

Da jeg satte meg ned for å finne ut hva som var viktigst i livet mitt forsøkte jeg å "skjære tanker og følelser helt ned til beinet" for å finne ut hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg konkluderte med at jeg igrunnen har alt jeg trenger  - og at jeg bare hadde behov for å organisere ressursene mine. Det å være tilstede i øyeblikkene, roe ned og bare være tilfreds med livet og situasjonen min var en av de første trinnene i denne prosessen.

Å ta seg tid til å meditere, være stille og ikke "måtte gjøre noe" hele tiden ble viktigere og viktigere for meg gjennom året. Å akseptere sin egen situasjon, ikke hele tiden ønske seg til noe annet, noe bedre - eller hele tiden tenke på det som skal skje, kan skje... eller det man er redd for skal skje, er en utfordring. Jeg klarer selvsagt ikke dette hele tiden. Men jeg merker at jeg har blitt mye flinkere til å ikke dømme selve situasjonen. Bare det å tenke på at jeg ikke behøver å vurdere meg selv, det jeg har gjort, det jeg skal, den jeg er - eller det jeg gjør akkurat nå hele tiden, er deilig. Jeg har lært meg å sette meg ned og bare være oftere og oftere. På denne måten er jeg gradvis (men ganske langsomt altså) blitt litt flinkere til å også akseptere meg selv akkurat sånn som jeg er.

Når jeg tar meg tid til å sette meg ned å bare innfinne meg med livet mitt, tankene mine og meg selv - så kjenner jeg at skuldrene senker seg - og at jeg også blir mer tilstede generelt.
Det er merkelig befriende å bare godta - og ikke skulle bedømme seg selv, andre eller det som skjer hele tida.
Jeg unner alle denne roen en gang i blant. Jeg håper at jeg samtidig blir enda flinkere til å se hva det er viktig å engasjere seg i - og bruke energi på - på denne måten. At jeg får enda større fokus på det jeg holder på med til en hver tid. Men at jeg også klarer å koble helt av når jeg først slapper av!
Det er iallefall bedre bruk av energien å bare gjøre en og en ting av gangen. Hver aktivitet til sin tid. Med mer tilstedeværelse.
Veldig enkelt, egentlig... Men en prosess jeg aldri kan komme helt i mål med, selvsagt...
Heldigvis!

Når det bobler under overflaten...

Vulkaner har mer til felles med folk enn det jeg var klar over fra før av! Mitt besøk på Sicilia lærte meg blant annet om hvor viktig det er å ikke gå og samle på "det som syder under skorpa"!

Aktive vulkaner er som ildfulle folk; De får det ut!

Det putrer og spruter og ryker med jevne mellomrom og stadig vekk av den aktive vulkanen Etna. Og nettopp av denne grunn går folk på Sicilia trygt og rolig og legger seg om kvelden - selv om det ved leggetid ofte både buldrer og koker over hodet på dem... For Etna får det nemlig ut... i motsetning til mange andre vulkaner her i verden... 

Vulkaner som ligger der og ulmer med en tilsynelatende ubevegelig og kald overflate. Rolige - og i alles øyne ikke særlig truende eller skumle - for de har jo ikke vist tegn på at det koker eller foregår noe der i det hele tatt på lenge...

Men: Om det først "sprekker" for disse tilsynelatende rolige vulkanene - da kan det virkelig bli farlig!

Etna, derimot: Hun spruter og bråker og får "lettet på trykket" med hyppig og jevnlig mellomrom - og dermed er hun egentlig ganske harmløs...

Ofte har jeg lært noe nytt av å observere naturen. Det essensielle jeg lærte av vulkanen Etna denne gangen var altså dette

Få det ut, folkens!

Ikke gå og samle på "eksplosiv guffe og lava" i årevis... For da kan du få et massivt utbrudd som ikke lar seg stoppe - og som virkelig kan ødelegge mye mer enn du har mulighet til å forutse - både for deg selv og for andre...

Nei - sprut heller litt ut - lett litt på lokket - og slipp ut litt damp nå og da... Så kan du kanskje til og med unngå det å bli utbrent!... I tillegg kan du jo dermed være så heldig at du fint kan fortsette med å " putre og futte og holde det gående på denne måten i flere hundrede år " ! ;)

Med lisens til å reise...

Jobben min er viktig for meg. Da jeg slutta som journalist og begynte å jobbe som lærer for sånn cirka 17 år siden kjente jeg at dette ga mening! Men så har jeg også vært så heldig at jeg har vært en lærer med litt flere reisemuligheter enn mange andre lærere, da...

Her fra et tidligere besøk i Nord-England
- hvor jeg har vært så heldig å være med på en rekke "Comenius- møter"!

...I nesten 10 år har jeg deltatt i tre forskjellige "Comenius-prosjekter". Det har vært spennende skoleutviklingsprosjekter der vår skole til sammen har samarbeidet med 10-12 andre skoler i Europa for å utveksle ideer, elever - og for å lære av hverandre. Bare det å reise ut og møte andre skolekulturer, skolebygg og skolesystemer gir mye læring og  inspirasjon. Ikke minst gir det et nytt syn på vår egen skole og vårt eget skolesystem sett utenfra! I fjor var 12-13 åringene på vår skole vertskap for 16 elever fra skoler i Spania, Italia, Finland og England.

Det prosjektet vi er med i nå heter "Media and Young Eurpeans" og er faktisk en av grunnene til at jeg selv begynte å skrive blogg. Under forberedelsene til prosjektet var det viktig for oss å forholde oss til hvor våre elever - og hele den kommende generasjon i Europa - får sin påvirkning fra. Verden er ikke så enkel lenger nå som før - da nesten all informasjonen ble "silet" inn gjennom TV-skjermen mens foreldrene satt sammen med barna og observerte og forklarte. Hvem er de nye forbildene og påvirkningskildene til ungdommene? - Og hvordan kan vi hjelpe dem å sortere og vurdere det de ser og leser kritisk på egenhånd? Dette var noen av spørsmålene vi stilte oss i oppstarten.
Av denne grunn begynte jeg å surfe nettet og lese noen blogger - og jeg ble slått av hvor ukritiske, utseende-fiksert - og hvor markedsretta de mest populære bloggene var.
Og jeg bestemte meg for å starte en "mot-blogg", "anti-blogg" - og et helt motsatt prosjekt...

Tirsdag reiser jeg til Sicilia med fire elever fra vår skole. Der skal de norske barna bo hjemme hos sicilianske familier - og delta i en elevkonferanse sammen med barn også fra Finland, England og Spania. Elevene fra alle de samarbeidende skolene har jobbet med "nett-vett" og kritisk lesning - og vært med å lage brosjyrer,  filmer og annet informasjonsmateriell om dette temaet.

I tillegg er jeg blitt bedt om å holde et foredrag om mitt personlige prosjekt - og min blogg - på den lokale skolen  i Catania.

Spennende og givende arbeid som jeg håper vil spre seg "som ringer i vann". Små skritt av gangen kan jo til slutt gi større resultater... Som forfatteren Paulo Coelho har skrevet: "Hvis bare et menneske kan forandre seg - da kan hele verden forandre seg" !

Dumme burhøns alle sammen...?

Jeg synes det er så utrolig stramme rammer for hva man "kan gjøre" og "hvordan man skal se ut" noen ganger... Innimellom føler jeg at vi ligner mer på sau i flokk - eller høns i bur - enn mennesker med muligheter for selvstendige tanker og handlinger...

Noen ganger tror jeg vi glemmer at enkelte stengsler er til for å forseres...

...Men det er vel kanskje en av følgene med det å være et flokkdyr... Å tilpasse seg gruppa og herme etter et gitt mønster gir en følelse av trygghet, tilhørighet og samhold.

Men likevel: Hvorfor må "alle" ha kjøkken som ligner på den samme katalogen - og alltid sørge for å pusse opp og forandre interiør etter årstider og moter?

Hvorfor må alle være enige i hva man egentlig kan ha på seg - eller hva som er sunt eller hva som ikke er bra å spise til en hver tid...? Jeg føler nesten at det er like mye moter og trender når det gjelder kosthold som når det gjelder klær!

Men det som jeg synes er aller rarest er de små, uskrevne reglene for hva man kan og ikke kan gjøre når det gjelder helt dagligdagse små gjøremål. Regler om hvor man kan sitte og hvordan man kan bevege seg når andre kan se deg - langs veien eller i din egen hage for eksempel. Her føler jeg at det er veldig snevre regler! Sannheten er at jeg ofte får lyst til å gjøre ting som kanskje er litt "rart". Men det er også sånn at jeg egentlig vet hvorfor det ikke er "lov" - jeg bare føler at det "ikke går an"...

Hvorfor er det litt flaut for et voksent menneske å sette seg ned med bena i kors på en fortauskant langs veien - og nyte vårsola mens man venter på bussen, for eksempel?

Hvorfor er det rart å drikke kaffe mens man ligger på en trapp?

Hvorfor er det rart å jogge i gummisko og strikkegenser?

Jeg bare spør!

Akkurat passe gal - eller enda mer å gå på...?
Her ute i verden mens jeg tar bilde av meg selv
og får en diger skygge av mobilen i ansiktet...

Jeg synes alt dette - og enda flere rare ting burde være "lov"! På denne måten tror jeg verden kunne blitt litt mindre "stram" -  litt morsommere - og mer fargerik! Og vi som har trang til å gjøre litt "merkelige ting" hadde ikke behøvd å skamme oss lenger, men kunne løpt ut i gatene med gummistøvler og strikkegensere og armene til værs - mens vi drakk kaffe og solte oss i rare stillinger - selv om andre kunne se det!

Verden er et underlig sted! Vi har havnet her med en hjerne som observerer - og en kropp som gjør det vi vil (stort sett...). Hvor vi kom fra - og hvor vi skal - er et mysterium og et under rett og slett! Likevel går vi rundt og "leker kule" og forsøker å late som vi er "helt på høyden" med det meste. Tyngdekraften og magnetismen får oss ikke til å lee på et øyelokk en gang.

Lov og rett og generelt samfunnsansvar er jeg veldig glad for at vi har på plass i vårt demokratiske samfunn.
Men hvorfor skal vi være bundet av alle de andre unødvendige "lovene" - de som sier at "nei, det kan man da ikke" når det faktisk ikke finnes et eneste fornuftig svar på hvorfor. Det "bare er sånn".

Jeg har en følelse av at hvis rammene for hva som var "greit" å gjøre i det offentlige rom var litt mindre stramme enn de er i dag kunne vi kanskje spart samfunnet for utgifter til både lykkepiller og psykologer ved flere anledninger. (Og da mener jeg selvsagt handlinger som ikke skader andre, men bare er litt "underlige" i noens øyne...)
Jeg synes i alle fall vi ikke skal være så strenge mot hverandre.
Eller oss selv.

Jeg synes vi skal slippe menneskene løs!
Det er vår! :)

Hvis jeg var ei bru...

Jeg var så heldig at jeg fikk anledning til å bruke den vakre, varme vårdagen i dag til å være ute i naturen og bare puste. Jeg la vekk de dagligdagse "må gjører" - og alle andre distraksjoner - og tillot meg å bare eksistere i den varme, velluktende skogen i mange timer uten klokke eller mobil eller noe... 


Og underveis begynte jeg å filosofere over hva som skulle kunne være det viktigste jeg ville ønske bidra med her i livet...

Ei bru kan være så mangt...

...For å komme over ei myr i den mosegrønne granskogen måtte jeg forsere ei provisorisk bru. Det vil si - egentlig er det bare noen stokker som er lagt ut - slik at turgåere kan balansere over bekken som går igjennom mosemyra. Ikke noe prangende byggverk... Ikke vakkert, stort eller laget for å ligge der til evig tid - men likevel en meget viktig og funksjonell innretning akkurat der akkurat da!

Og så tenkte jeg at hvis mitt bidrag i verden kan være å ha en lignende funksjon - da skal jeg være mer enn fornøyd med det jeg har oppnådd. Vi har alle våre mål med hva vi ønsker å ende opp som her i verden - og det sto klart for meg at jeg ikke har ambisjoner om noe særlig mer enn kanskje å kunne være en nyttig og funksjonell veiviser - som holder folk på det tørre om de kommer min vei:
Ikke noe fyrtårn. Ikke best, størst, høyest eller penest. Men robust og nedpå - og akkurat det noen trenger der og da for å komme hel og tørr over på den andre sida...

Om jeg kan være bare ei lita bru. Mellom mennesker, generasjoner, landegrenser, fordommer og tankesett... Om jeg kan være et menneske som bidrar "på lavt nivå" for de som jeg treffer i livet. Om jeg kan hjelpe med en eller annen overgang, link eller sammenheng - og kanskje være til støtte gjennom noe som er vanskelig...  Eller om jeg til og med kan hjelpe til å lage noen beskjedne, små forbindelser mellom atskilte ideèr, folk, kulturer eller verdier...

Det ville være nok for meg.
Om jeg kunne være ei bru...