fredag 30. mars 2012

Fra innerst i sjela...

...må jeg innrømme at det noen ganger kan være litt vanskelig å følge opp det året som var det «Store Prosjektet» i livet mitt. Ikke fordi det er vanskelig å leve enkelt. Men fordi det noen ganger kan være vanskelig å melde noe fra en tilværelse som stort sett er i fred med seg selv, naturen og andre...
...jeg som forsøker å se meg selv litt utenfra og inn...
...Jeg har ikke mye som plager meg. Jeg mediterer mye, går mye rundt i naturen - og har det generelt stort sett veldig bra! Når det første året med sparing, resirkulering og "simple living" er gjennomført med god margin - og dokumentert og snakket om på så mange måter -  må jeg innrømme at det ikke alltid er mye å melde fra «det enkle livet»....

På mange måter var det er jo akkurat det som var målet mitt... Å ha det så bra at det ikke koker i hodet hele tida :) Fra tid til annen opplever jeg jo inspirasjon - og noen ganger til og med frustrasjon. Noen av disse inntrykkene er det også verd å melde om, selvsagt. Jeg har stor glede av å skrive - og også av å fotografere - og det å dele dette med noen som gidder å lese er selvsagt et privilegium! I tillegg føler jeg fortsatt ofte at det er verdifullt å minne meg selv på mine egne mål og verdier i møte med nye utfordringer
Jeg trenger også fortsatt ofte å si til meg selv at mitt prosjekt på mange måter mitt lille bidrag til de små, men viktige forandringene i verden... Mitt bittelille bidrag til inspirasjon - og min mulighet å forsøke å motivere til et enklere liv med fokus på gjenbruk, forbruksreduksjon og andre verdier enn ting og penger.

Uansett om jeg forsetter å melde-  eller om jeg blir litt mer innadvendt i framtida - så håper jeg jo uansett på at det jeg har gjort så langt fortsetter å gi gode ringvirkninger - både for meg selv og for andre :)


onsdag 28. mars 2012

Hvordan lukter vår?

Lukter må være en av de aller raskeste veiene inn til minner, gjenkjenning og følelser!
Og hver årstid har tydeligvis sin egen lukt lagret et eller annet sted inne i mitt hode...
Man trenger slett ikke se vårtegnene for å vite at de er der...
Jeg tror dessuten at lukter må ha vært noen av mine første minner. Jeg har hatt en relativt lykkelig og bekymringsfri oppvekst. Lukten av jord, snø, høst og vår gir meg kjappe og overraskende impulser - og sender meg som oftest umiddelbart over i en opplevelse av lykke.

Det kan skje på denne enkle måten:
En helt vanlig kveld i mars skal jeg for eksempel ut og kjøpe noe vi mangler. Melk kanskje... Jeg finner fram lommeboka og tar på meg sko. Været er bra - og jeg synes det er helt greit å ta en kveldstur. Jeg åpner døra og går ut i den overraskende milde kveldslufta. Da skjer det. En eller annen lukt som jeg ikke vet hva er - og som  kommer fra ingensteds - treffer nesa mi. Og jeg får en følelse. En følelse av noe bra. Noe jeg nesten hadde glemt. Noe velkjent og trygt...

Det som egentlig skjer er at duftmolekyler faller på plass inn i et slags puslespill i sanseorganene mine - som straks sender meldinger til hjernen min. Hjernen min sender deretter ut et lykke-signal og jeg tenker: Sånn lukter vår! Ja! Det er vår! Og jeg blir glad i hele meg. Uten at jeg vet hvorfor - eller stiller meg selv spørmålet om hva det egentlig er det lukter...

Det er godt mulig det egentlig lukter av gammelt løv, muggen mose - eller noe annet muffens som dukker opp når snøen blir borte - og solen får varmet det opp... Men uansett. Lukten sender glede-signaler og setter igang kjemiske prosesser i hodet mitt som jeg ikke har kontroll over!
Fascinerende!

mandag 26. mars 2012

Jeg skulle ønske verden var et land...

...med demokrati og bevegelsesfrihet for alle. Jeg skulle ønske verden var et land der barnekonvensjonen gjaldt for alle. Et land der ingen ville tenke at noen barn ikke var «våre» - og burde komme seg «hjem» der de er født (eller der deres foreldre er født)...
...et land der ingen måtte skyves ut i kulda... 
Jeg skulle ønske verden var et land der vi kunne reise (miljøvennlig) dit det var sol og varme når vi trengte det – og til snø og is om vi ønsket det. Et stort land der det var naturlig å bevege seg fritt over grensene fordi det ikke fantes så store forskjeller – annet enn på klima og kultur. Et land der vi utnyttet de fantastiske ressursene i hver del av «lande-verdenen vår» maksimalt - til alles glede.

Jeg skulle ønske verden var et land der vi hadde felles regler, forståelse for likeverd - og et felles mål om en så god verden som mulig for alle. Men likevel en verden med store rom for forskjeller og individualisme når det gjelder kultur og levevis.
Jeg skulle ønske verden var et godt land der alle ønsket andre velkommen – og der alle ville bo.
Jeg skulle ønske at ingen forsøkte å lure andre - eller undertrykke andre for å få makt eller penger.

Jeg føler at verden er så liten, men likevel er vi bare et kort stykke på vei til å skape trygghet for alle. Jeg synes det er så kunstig å tenke «mitt land og mine grenser» når vi alle lever på den samme lille kulen. Jeg tenker at det vil ta tid, men at det skal være mulig å utvikle oss i retning av en felles verden - med felles utnyttelse av alle goder for alles beste!

For meg er det viktig å se for meg dette målet.
Selv om jeg sikkert ikke kommer til å oppleve starten på det selv.
Jorda er jo egentlig bare en bitteliten planet.
Det virker så unaturlig at vi ikke skal kunne gjøre det beste – for alle...
Jeg forstår jo at det handler om styresett, makt og forskjellig syn på mennesker, målsetting og meninger om hva som egentlig er det ideelle... Men: Det er faktisk sånn at vi - iallefall på noen områder – beveger oss i riktig retning!
Det er ikke alltid så lett å få øye på de gode nyhetene – det er ikke god nyhetsjournalistikk å peke på det som faktisk går bra bestandig... Da er det viktig å lete etter håp. Lysglimt. Her kommer mitt bidrag:

Det blir flere demokratier i verden for hvert år som går!
Barnedødeligheten i verden er på drastisk nedgang overalt!
Flere og flere mennesker i verden får tilgang til rent drikkevann hver eneste dag!
Og det har aldri vært så få kriger her i verden som det er nå!

Med håp og tro og pågangsmot må derfor hver en av oss bidra så godt vi kan. Vi må puffe, skubbe og tråkke videre litt og litt i riktig retning – og gjøre så godt vi kan med å dele av det vi har så lenge.
Alle framskritt har en gang vært utopier!
Vi må aldri gi opp!

torsdag 22. mars 2012

Enkel oppskrift på lykke:

1. Folk du liker
2. Litt fysisk aktivitet
3. Noen enkle naturopplevelser
4. God mat
5. God søvn
Sol, blå himmel og skiføre - eller badevær - kan jo komme i tillegg hvis man er heldig....
Selv om man lever et veldig enkelt liv kan man likevel oppleve fantastiske ferier, helger og mange, mange dager som inneholder alt dette og mere til - uten at det behøver å koste skjorta!

Jeg vet hva som gjør meg glad - og er fornøyd med det enkle livet jeg lever. Og jeg har stort sett muligheten til å gjøre det jeg vil når jeg vil. Jeg er frisk - og jeg har det jeg trenger. Men i tillegg har jeg venner og familie som både har hjerterom og husrom - der vi kan møtes når jeg føler for å være litt sosial (...og se noen annet enn mine egne fire vegger en gang i blant) ;) Folk som liker å dele - og som jeg liker å dele med. Det kommer det mye godt ut av!
For eksempel det at jeg kommer til å reise bort i helgen for å nyte den aller siste vintersnøen her i sør :)
God ukeslutt !

tirsdag 20. mars 2012

Nytt om fuglekvitter...

Nylig var jeg ute i skogen og ble imponert over hvordan gulspurv, kjøttmeis og hakkespett holder det gående som bare det allerede. Jeg følte meg straks lysere til sinns - og nå vet jeg at det ikke er tilfeldig...
Kvitt-kvitt er rett og slett bra for den mentale helsa!
...For rett etter at jeg kom hjem fra tur så hørte jeg på radioen at det nå er bevist at fuglekvitter og bølgeskvulp virker helbredende på "psykisk grums", bedrer tryggheten - og lindrer sosial angst.

Forskere har bevist at folk med forskjellige typer angst blir i stand til å gjøre ting de før følte var umulige - etter at de kun i kort tid å har lyttet til fuglesang og bølgelyder.  Blant annet holdt personer med angst for å tale i store forsamlinger foredrag uten problemer - etter bare et par timer "fuglesang-terapi". I forskningsrapporten heter det at disse lydene får folk til å bli mindre selvsentrerte, opptatt av hva andre tenker og mener om dem - og mer avslappet med seg selv.

Altså får fuglesang i skogen mennesker til å glemme seg selv litt - og til å rette blikket og tankene framover. Bort fra sin egen navle - og ut mot større perspektiver istedet! Fuglekvitter og bølgelyder minner ihvertfall meg om at ting går som de skal i naturen - dag ut og dag inn - uansett hva som skjer ellers i verden. Trygt og godt og bestandig. Noe som ikke forandrer seg ... omtrent på samme måte som jeg får ro av å se på fjell! Jeg synes det er godt å se på noe som står og står og bare er der... i mine øyne uendelig - det gir meg ro og trygghet!

Så nå forstår jeg enda bedre hvorfor jeg føler meg så avslappet og glad bare etter noen få timer ute i skogen sammen med alle pip-pipene :)!
Og her er enda en god grunn til å vandre gatelangs mellom Ski og Langhus:
Først så jeg en stor kvarts-åre - da tenkte geologen i meg; kvarts=kalk=blåveis-mat
- og ikke før hadde jeg tenkt tanken så fikk jeg øye på disse lubne, små...

søndag 18. mars 2012

Stoppe, stoppe, sy og sy...

Jeg har faktisk kjøpt meg noen klær i det siste! Det fine er jo at når jeg ikke har kjøpt noe på nesten to år - så har jeg jo fått god oversikt over hva jeg har - og vet nå akkurat hva det er jeg savner i garderoben min.

Det er fint å ha fått denne orden og oversikten og å vite hvor behovene ligger - da går det fort å oppgradere garderoben. Jeg kan også med god samvittighet velge kvalitet (og legge litt mer penger i det jeg kjøper) når jeg vet at dette er noe jeg trenger - og kommer til å bruke mye!

Men bukser - det har jeg ennå ikke klart å kjøpe meg... Jeg synes fortsatt det er kjedelig å være for lenge inne i en butikk - og jeg ønsker helst ikke å gå inn i et prøverom, egentlig... Og det må jeg vel nesten om jeg skal kjøpe meg bukser, da...

Og "super-enkel forskning" viser at jeg trenger ikke mer enn tre bukser, faktisk. Det er det jeg har klart meg med i 2 år nå: En lys olabukse, en grå og en mørkeblå. Elsker den lyseblå olabuksa - så mye at den virkelig begynner å gå i fillebiter... så først har jeg sydd litt på det ene kneet, men så sprakk det opp igjen...og nå begynner den i tillegg å bli tynn i sømmene både her og der... så vi får se hvor lenge den varer...
Men enn så lenge er jeg fornøyd med buksa som den er - og synes den ble ganske fin etter siste "stoppejobb" (- og; ja! jeg brukte reste-stoff fra den buksa jeg sydde skjørt av for en stund siden til å lage "hjerte-lappen" :)

lørdag 17. mars 2012

En sirkel av liv!

Jeg er veldig, veldig glad i snø og skiføre - og det ble rett og slett ikke helt nok skiturer nå i vinter... Likevel: Jeg blir også lykkelig av å vite at nå går det dag for dag mot lysere og lysere og frodigere tider - i skog og busk og vann og kratt!
Ei ny tid er på vei.....igjen....
Enda en gang titter de gule små hestehovene hodene opp av ingenting - og minner meg om hvilken tid vi går mot nå. Vår og sommer her hos meg behøver jo slett ikke bety badevær og lange, late dager med sol og varme.

Men lyset - det har vi jo uansett. Jeg nyter å kunne sitte ute på verandaen før leggetid. Gjerne med jakke, pledd og varme sokker. Men bare det å sitte ute om kvelden - og se på himmelen forandre seg, skyene drive forbi og mørket senke seg...
...eller som midt på sommeren: Nesten ikke senke seg i det hele tatt - for så å bli lysere og lysere igjen - og bli til en ny dag. Det er en verdifull og deilig ting med den årstiden som kommer snart. En enkel ting som er lett tilgjengelig - og som alle kan nyte nesten uansett "vær og føreforhold" ;)

God vår!

torsdag 15. mars 2012

Mat-etikk og spisegleder...

Vi henger litt etter her på berget. De som har vært en del i Tyskland eller Danmark for eksempel vet at det å få tak i gode, økologiske matvarer er langt lettere der enn det det så langt har vært her hjemme hos oss. Mange har vel ikke en gang sett behovet. 

Jeg moret meg lenge over en replikk i Dagbladet der en leser skrev noe sånt i en kommentar: «Her i Norge kjører vi Mercedes til Rema 1000 – mens folk i Frankrike sykler til den lokale delikatessebutikken»...
Ikke akkurat en Michelin-stjerne verdig, men hjemmelaget - og kortreist :)
Men nå vil det kanskje snart begynne å skje noe med innstillingen til mat og råvarer her i landet også. Det gir håp når en restaurant på østkanten i Oslo går fra 0 til 2 stjerner i Michelin-guiden. Og at det i tillegg er en restaurant som satser på lokale delikatesser - og økologiske råvarer!

Restaurantsjefen på Maaemo blir i denne forbindelsen nærmest et godt forbilde - og har muligens noe viktig å lære oss "vanlige folk" i Norge:
- Nordmenn kan absolutt bli flinkere til å bruke norske råvarer. Jeg syns det er rart hvordan folk kaller maten sin kortreist bare de har kjøpt den i butikken. Det meste av norsk matvareproduksjon er gjennomindustrialisert, sier Maaemos danske kjøkkensjef Esben Holmboe Bang til Dagbladet.
- Nå må folk åpne øynene for norske råvarer, fortsetter Holmboe Berg.
Restauranten har satt seg et hårete mål om å servere kortreist mat som ikke har blitt hentet lenger unna enn ti mil. Spennende!

Samme uke inviterer Framtiden i våre hender til frokostdebatt om matvareproduksjon, norsk kosthold, landbrukspolitikk og etikk på hotell Continetal mandag 26 mars.
De reiser igjen spørsmålet om vi er villige til å spise mindre biff og bacon for klimaets skyld - og påpeker det faktum at kjøtt og animalske produkter står for 18 prosent av verdens klimagassutslipp (som er mer enn all transport tilsammen).
På tross av dette ønsker regjeringen fortsatt å øke kjøttproduksjonen i Norge (for å møte etterspørselen blant annet fra lavkarbotrenden)...
Hva mener Senterpartiet, Bondelaget, dyrevernerne og forskeren? spør Framtiden i våre hender - og innbyr altså til debatt.

Jeg synes det er bra med debatt. Jeg spiser ikke mye kjøtt - og kan godt klare meg med lite av både det ene og andre... Men jeg vil helst nyte skikkelige råvarer - og være litt kreativ når jeg først skal lage noe ekstra. For å ta det helt ned på "mikro-nivå" så har jeg hatt MYE glede av mine egne, selvplukkede delikatesser fra skogen. Håndplukket sopp med rotgrønnsaker i hovedretten - og blåbær til dessert for eksempel... Kortreist, sunt og  herlig :)

mandag 12. mars 2012

Noen ganger er det nesten helt stille i hodet mitt...

...Og det har lært meg å sette pris på :) Jeg har lært meg å legge merke til – og like – at det ikke suser 110 tanker rundt i hodet på en gang. Når det rett og slett ikke er en eneste ting som plager meg, stresser meg - eller får meg til å være et annet sted enn der jeg er akkurat nå - er jeg helt fornøyd!
Om kunsten å sette pris på en moderat - men mild - mandag ettermiddag i mars ....
I meditasjons-terminologien kan dette kalles «indre stillhet». Å oppnå fullstendig indre stillhet er omtrent umulig. Det forstår du hvis du setter deg ned, lukker øynene og forsøker å ikke tenke på noen ting. Hodet er i konstant dialog med seg selv. Jeg er fornøyd hvis jeg klarer å sette meg ned, lukke øynene – og så bare klarer å holde fokus på hva det er som forstyrrer meg akkurat nå... 

Og hvis det som forstyrrer ikke er så veldig slitsomt, viktig eller gnagende – men egentlig bare er lune, litt rolige tanker og følelser – så er jeg ganske fornøyd, jeg! Kunsten for meg har egentlig vært å komme dit at jeg faktisk klarer å legge merke til hva det er som opptar sinnet mitt – og ikke helt bevisstløst bare lar det suse av sted på tankemotorveien uten å stille noen kritiske spørsmål... 

I det øyeblikket jeg klarer å legge merke til hva jeg tenker, stoppe opp et øyeblikk og se på hva det er sinnet driver med - og kanskje til og med bestemme meg for å legge tanker til side – da er jeg kommet et skritt videre på veien mot litt større indre ro.

Alle tingene, gjøremålene, samtalene og tankene mine er med på å styre hvordan jeg har det. Jeg tror det er derfor jeg føler at jeg har litt større kontroll over hva som påvirker meg nå - enn jeg hadde for noen år siden. Jeg har roet ned alle gjøremålene. Jeg tenker nøyere igjennom hva - og hvor mye - jeg ønsker å bruke tid og penger på. Jeg kjenner alltid etter med magefølelser før jeg går igang med et prosjekt - eller noe som helst - som krever meg ut over det vanlige...

Jeg føler at jeg er ett skritt nærmere indre stillhet når jeg klarer å være fornøyd bare med å være den jeg er der jeg er

Å være helt til stede når jeg er sammen med andre – og å være avslappet uten å vurdere meg selv utenfra konstant og hele tiden - er oppgaver jeg har som mål. Der har jeg fortsatt en god vei å gå... 

Men det er også helt greit å være underveis. For når er man egentlig i mål med noe sånt? Så lenge jeg kan sette pris på å være akkurat her – akkurat nå – selv om det ikke skjer noe spektakulært eller spesielt er jeg fornøyd med min egen framgang på feltet...
At jeg klarer å sette pris på å være på vei - og har tid til å legge merke til at lufta er så mild og vårlig i dag er nok. At solnedgangen er så stille og rosa og fin. Og at jeg har det bra og rolig inni meg på en mandag ettermiddag.
Det er en fin start.
På en ny uke.

søndag 11. mars 2012

Arvehatt med stil !

Pappa fyller snart 75 - og denne hatten brukte han faktisk jevnlig en gang på 60-tallet, tror jeg :)
Jeg synes den er kjempefin! Derfor har jeg allerede for mange år siden tigget den til meg - og tatt godt vare på den! Men har ikke vært tøff nok til å ta den på og bevege meg ut i verden ennå...
Jeg skal reise bort på pappas 75 års dag - kanskje burde jeg derfor feire dagen hans
med endelig å tørre gå med denne hatten  jeg har arvet?
Kanskje er jeg snart blitt akkurat gammel og tøff nok til å ta på meg hatt og gå en tur i byen jeg og? Men da skal det være denne gamle hatten jeg har arvet av pappa :)!

fredag 9. mars 2012

Om å duve på havsens bunn...

Er mine blå-grønne soveromsvegger noe jeg bør kunne fortsette å leve med - eller er det greit å gjøre noe med 90-talls-fagene for meg også nå...?
Jeg har jo uttalt en god del ganger nå at jeg ikke har planer om å pusse opp noe her hjemme på lenge, lenge... jeg skal kunne leve med vegger og farger og det jeg har...
Utgått på dato... eller grønt, skjønt og til å leve med...?
...men nå er det vel på tide å innrømme at jeg er litt i tvil om jeg skal fortsette å leve med mitt blå-grønnspettede soverom... Det hadde kanskje vært deilig å få sparklet de stygge platene, malt i en miljøvennlig, lys farge - eller kanskje tilogmed fått tapetsert en av veggene med en hyggelig tapet?

På den annen side:
Jeg sover jo så himla godt i den grønne hulen min..
Drømmene mine dupper og duver som grønne sjø-planter og jeg slapper alltid veldig godt av med mine egne, grønne, skjønne ideer og tanker der inne...
Og var det ikke sånn at grønt plutselig var moderne i år...?

Og håpet... det er jo fortsatt lysegrønt - og iallefall en fjern slektning av soveromsfargen min...

... så... kanskje jeg bare skal la det være som det er...???
detalj med "close up" på "stopleteknikken"...
Noen har undret seg over arkivskapene mine på soverommet. Så her kommer en oppfølger: Ja, jeg arkiverer klærne mine ;) Kjøpte dette skapet på loppesalg da de la ned det gamle Rikshospitalet:
Klær i arkivskap går fint :)
Da jeg vasket skapet etter å ha fått det hjem i sin tid fant jeg dette papiret klemt fast bak i en av skyve-skuffene. Det har jeg hengt opp på veggen - kjekt å ha ;)
Hvis noen kjenner doktor Vatne kan han/hun hente dette sertifikatet på "Vasculær" (?) kirurgi hos meg :)



torsdag 8. mars 2012

Et kvinneliv! Helt ærlig! 8. Mars 2012

Jeg grubler og tenker jo ganske mye. Jeg har fått mye tid til det de siste åra. Og det setter jeg pris på. Jeg har rett og slett fått større og større behov for å ha tid til å være mye alene - og bare gjøre det jeg føler for akkurat der akkurat da...
Jeg kan velge å gå på ski når jeg vil ...med hvem jeg vil... eller alene... om det er snø, da...
...men så er det jo også sånn at noen ganger kunne det vært fint å hatt et annet menneske i nærheten - en som bare kunne være tilstede, se meg, være der for meg - og som jeg kunne være der for...

... og så tenker jeg på gamle mennesker. Sånne vakre, grå par som har skrumpet sammen samtidig og passer hverandre perfekt - som er blitt mer og mer glad i hverandre for hvert eneste år...og nå er 105 - og ikke vil være borte fra hverandre en eneste time...Par som har elsket og respektert hverandre gjennom et helt liv og gitt hverandre akkurat passe mye luft, positiv oppmerksomhet og kjærlighet sånn at de har forblitt - nettopp et par... Dette rører meg til tårer! Ja, jeg innrømmer gjerne at jeg kjenner at disse parene treffer meg i hjertet - og kan få meg til å bli ganske emosjonell!
Men så husker jeg at det er jo ikke så veldig mange som er så heldige. Det er noen få. De er faktisk så få at de til og med kommer på TV - der de forteller oss som sitter der og ser på (med øynene fulle av vann) om oppskriften på "evigvarende kjærlighet"...

Og så lurer jeg på om det noen gang er gjort en massiv, empirisk undersøkelse for å kartlegge hvor mange mennesker i verden ( Norge?) som faktisk har opplevet dette: Å virkelig elske noen som elsker seg tilbake i samme styrke samtidig... Som har opplevd et forhold med akkurat passe dose gjensidighet og tillit - som dermed har avgitt begge parter en like stor del både frihet og tilhørighet på samme tid.
Jeg føler at det kanskje ikke er sååå mange her i verden som har opplevd denne ideelle tilstanden egentlig...
Men korriger meg gjerne om du tror at jeg tar feil!

Det er selvsagt mye bra å lære av å måtte tilpasse seg en annen i et forhold. Mye å lære av prosessen der man gir og tar, får og deler...
Likevel: Inntil videre er jeg faktisk ganske fornøyd med å ha kontroll over min egen økonomi, mitt eget hus, mine egne ønsker, lyster - og mitt opparbeidede, ganske så store behov for å være sjef over mitt eget liv!

onsdag 7. mars 2012

Forvandlings-bukser

Noen ganger er det fint at jeg ikke er så flink til å kaste gamle klær. For plutselig dukket det opp en gammel bukse i et skap som jeg følte kunne bli et helt ok vår-skjørt...
Gammel bukse med sleng - klippe-klippe...
Dette var en metode mange av oss brukte på 70- og 80-tallet husker jeg: Gamle Ola-bukser med sleng egnet seg ypperlig for å syes om til tøffe og robuste Ola-skjørt. På akkurat samme måten gjorde jeg med denne slengbuksa fra 90-tallet :)
b
...sømmer sprettes opp - og slengen utnyttes til å fylle ut resten av front og bakparti på skjørtet.
Og vips - så har jeg et nytt skjørt å møte våren i !


mandag 5. mars 2012

Påminnelser om vår!

I år har jeg tydeligvis vært litt travel, tross alt... I fjor hadde jeg allerede fått mange frø i jorda på denne tida - og i juni så det slik ut her:
Flere typer urter - og store, velduftende tomatplanter - klare for å plantes ute :)
Men heldigvis ble jeg minnet på at det er på tide å tenke frø og jord og vår av disse bloggerne:
http://dengodefeen.blogspot.com/

http://rekkehusets.blogspot.com/
Så litt utpå søndagen tok jeg på sekk og gode sko og la i vei til nærmeste hagesenter! Jeg tenkte mens jeg gikk at det sannelig er veldig greit med små, lette frø-poser for en som er avhengig av å for å handle på hagesenter. Dessuten er det både billig og miljøvennlig å så fram sine egne blomster, tomater og urter selv!

Dessverre ble det denne gangen en stor bomtur - for dette hagesenteret åpner ikke før 8.mars. Men jeg var veldig klar for å sette noe i jorda - og etter litt romstering i skuffer og skap klarte jeg sannelig å finne noen "gjenbruks- frø" (rester fra i fjor)!

Litt jord, noen pappkartonger, litt vann og noen frø - og vips så var jeg såvidt i siget med forskudd på vår i år også...
Så vidt igang - men her skal det bli mer etterhvert! 
Nå får de første, små frøene ha det varmt og koselig i jorda - med plastpose rundt seg - i den solrike kjøkkenkarmen min :)

lørdag 3. mars 2012

Om å feste blikket på horisonten...

Nå kjenner jeg at jeg har behov for å ta med meg en termos med te, et sitteunderlag og komme meg litt opp i terrenget...
... det er viktig for meg å feste blikket langt der borte en gang i blant...
Oppe på åsen der har jeg et sted hvor jeg kan sitte og tenke - og feste blikket på horisonten. Jeg tror at det er viktig å feste blikket lagt borte en gang i blant. Selvsagt er det viktigst å være akkurat der man er mesteparten av tida. Men jeg synes det er fint å veksle litt mellom det å pusle med de nære ting - for så å glemme seg selv litt - og feste blikket langt, langt der borte et sted...

For meg er det sånn at når jeg kan feste blikket på noe fjernt der borte - da kommer jeg på en måte også aller nærmest meg selv (...på en bra måte - uten stress...) Tankene kan fly. Og jeg får rom til å kjenne igjen meg selv - og til å se meg selv litt utenfra...

På tide med en stor kanne te, noen gode sko og en time alene ute igjen, altså...

torsdag 1. mars 2012

Yes! Endelig er tørrsjampoen tilbake!!!

Av alle ting jeg ikke trenger - er tørrsjampoen en av mine grelleste hårminner fra 70-tallet ;)
Mange av oss hadde nok mangt et "bad hair year" på  både 70- og 80-tallet,
men  tørrsjampo var aldri løsningen på problemet...!
Jeg kan ennå kjenne lukten - en tørr blanding av potetmel og talkum... Og konsistensen - et tørt pulver som klebet seg til hår-røttene for at vi skulle slippe å vaske håret så ofte!
Og - jippi ! Nå er den tilbake :)!!!

Husker spesielt en skoleavslutning - må ha vært sånn ca i 1977 - med påflølgende dans i gymsalen på ungdomsskolen. Jeg hadde litt fett hår før jeg skulle dra (og det hadde jeg vel nærmest alltid på 70-tallet). Dermed fikk jeg et ypperlig anledning til å prøve ut min nyinnkjøpte, hypermoderne tørrsjampo!
 "A quick fix" - som de kaller det nå for tida ;) !

Potetmel i håret er sikkert greit nok på mange måter, det - og jeg tror jeg følte meg relativt fresh en god stund (til tross for den gjennomtrengende lukten) - helt til noen litt utpå kvelden sprutet en halv flaske solo i håret mitt...
Da ble det lim!

Sammen med et obskurt, men kortvarig møte med den mystiske engangs papirtrusa - er nok tørrsjampoen det nærmeste jeg kommer en "hat-artikkel" fra ungdomstiden! Særlig miljøvennlig kan det vel heller ikke være - så vidt jeg kan forstå...

Men kjære vene - prøv det gjerne selv!!!
Lykke til :)