Hvor kom all denne roen fra?

Ofte når jeg har hatt ferie tidlige år har jeg vært forfulgt av min rastløse venn "Uro"... 
Uro for å gå glipp av noe, uro for å være alene -  og til og med noen ganger uro for å få for mye å gjøre...

Ro må nok komme innenfra - selv om mye der ute kan bidra også...

Derfor er det med stor glede jeg observerer at denne sommeren så langt har vært preget av en stor og nesten tyktflytende ro langt inni meg. For å undersøke hva som har skjedd må jeg kanskje se tilbake og finne ut hva som er annerledes inni - eller utenfor meg - nå i forhold til tidligere år...

Vel har jeg hatt flotte turer, øyeblikk og samvær i massevis i de feriene som har vært før denne...
Men nå er det nesten som om det er samme hvor jeg er - og hvordan været har vært...
Uansett har jeg klart å finne noe å sette pris på. Uten å anstrenge meg har jeg vært "badet i opplevelser" som  har gjort meg glad på en så utrolig fredelig og varig måte... Og dette har stort sett vært veldig, veldig enkle ting!

Når jeg tenker etter må det vel rett og slett være fordi denne roen kommer fra et sted langt inni meg selv akkurat nå. Den har ikke noe med hvor jeg har vært - eller for eksempel hvordan været har vært der jeg er.

Kanskje betyr dette plutselige fullstendige fraværet av stress at jeg endelig er blitt modig og trygg nok til å stå nesten helt stille - og bare møte det som hender meg med stor, avventende ro som kommer helt inne fra mellomgulvet mitt...

At jeg i tillegg oppsøker situasjoner som jeg vet gir meg overskudd og behag - og at jeg tilbringer mye tid ute i naturen - er sikkert også en fordel.

Det har tatt meg mange år å finne fram til denne roen...

Kanskje er dette det beste med å bli "ordentlig voksen"? I så fall er det jo bare å glede seg til å bli enda eldre - og enda klokere - og dermed kanskje også finne svar på enda fler av gåtene i livet...?

Spennende!