Hva var det som skjedde... og hvorfor?

Mange i min generasjon synes det er vanskelig å ikke unne seg det de egentlig ikke trenger. Vi er så vant til å tenke akkurat slik reklamen forteller oss at det er at vi ikke en gang stiller spørsmål ved uttalelsen ” Fordi vi fortjener det”…


Når var det vi slutta å måtte spise opp all middagen vår
- før vi fortjente dessert???

Etter å ha snakket med noen fra forrige generasjon slår det meg igjen at mitt prosjekt ikke virker verken forbløffende eller nytenkende på ”dem som har opplevd krigen”. Det å bruke handlenett, vaske brødposene, smøre pålegget så tynt så tynt - som om det var gull – var en selvfølge for de som er født på 30- og 40 tallet. De handlet bare det de absolutt trengte - og selvsagt skulle vi spise opp maten vår. Alt dette ligger under huden på veldig mange av de jeg kjenner på 60-70 år.

Vel var vi som barn og unge lei av å høre at vi måtte spise opp våre trenete brekkbønner mens vi tenkte på de stakkars barna i Biafra (det var der de var mest sultne på 70-tallet). Vi kunne også fri oss fra å høre uttalelser som ”dere unge får alt opp i hendene ”– og ”dere som ikke har opplevd krigen vet ikke hva sult og lidelse er”.

Men hva skjedde? Lærte vi ikke noe av det?

Nei – for når vi endelig begynte å tjene våre egne penger hadde vi selvsagt bare forakt for disse tomme frasene. Endelig kunne vi gjøre hva vi ville med pengene våre! Samtidig viste reklamen vei og fortalte oss alt vi burde begjære i alle farger, i alle kanaler, på alle skjermer og lerreter …og vi hang med…

Og hva skjer med neste generasjon? De som vet at hvis de ikke orker spise opp – så er det bare å gå i fra…!

Ingen ville finne på å be DEM bli sittende til det var tomt på tallerkenen. (Kanskje ikke en gang om de hadde tatt på til seg selv mens de hylende påståelig sa at de absolutt var så sultne at de trengte ALT SAMMEN!)

De som blir kjørt til trening – fordi det er så slitsomt å vente ti minutter på den korresponderende bussen – og de har jo tross alt ganske mye å bære på av siste skrik i sportsutstyr og sko og fancy dusj-equipment, altså…

Eller er det denne generasjonen som vil forstå at det vil ta slutt en gang hvis de bare fortsetter og fortsetter slik deres foreldregenerasjon har gjort?

Det at så mange sier at jeg er ” så flink” som bare klarer meg med det jeg trenger når jeg altså har ”alt jeg trenger”…

Og at jeg er streng med meg selv når faktisk ikke synes at jeg ”fortjener” det jeg faktisk ikke trenger, men heller ønsker å bruke pengene på noe som varer. Det er litt tankevekkende at det er så annerledes i vår tid. Så unikt…?

Er vi blitt så preget av reklamen at vi ikke lenger tenker over om det er en mening med å handle enda finere sofa, enda større bil, enda flere klær til hengerne våre - så lenge vi har penger til det…?

Det er vel disse spørsmålene som har fått meg til å stoppe opp en liten stund. Stoppe med å handle mer enn nødvendig. Jeg vil ta meg tid til å se på det jeg har, og la de som forsøker å hyle høyere og høyere at jeg ”BARE MÅ HA DET” stå der å rope. Jeg har satt på ”mute-knappen”. Nå har jeg pause :)