Froskesang...

Når man er mye ute i skog og mark – selv om det bare er i den vanlige, enkle skogen i nærmiljøet – blir man noen ganger vitne til underlige naturfenomener... Og her er det tydeligvis fortsatt nye overraskelser på lager! Froskesang er kanskje ikke forbundet med noe vakkert og lyrisk, men den var i alle fall både tydelig og klar over Bukkesti på søndag...

En syngende frosk - pussig, og ganske vanlig egentlig...

Søndagsturen tok en ny og merkelig vending da vi oppdaget at Bukkestitjern myldret av velvoksne, flytende, svømmende og skrevende velvoksne frosker. De fleste virket nærmest paralyserte og ikke det minste redde for oss som observerte dem, fotograferte dem - og til og med pirket borti noen av dem. Paring var nok grunnen til at de var så fokuserte - og ikke lot nysgjerrige turgåere affisere seg det minste. Mange av dem lå bare stille i overflaten og ventet – og noen av dem var i full gang. Men det rareste vi så var en hel klump av frosker som så ut som de "koste seg" sammen alle sammen... Og over hele vannet hørte vi tydelig og jevnlig kvekking – omtrent som om det var en stor andeflokk på vannet.

To og to frosker - helt greit - og sikkert ganske normalt
både å se og å fange på linsa, egentlig....

Men hva er det med denne froske-gruppen?
Føler at dette blir litt "too much" for min del...

Etter at jeg kom hjem forsøkte jeg å søke etter "froskesang" og "klumper av frosker " på nettet, men det eneste jeg fant var en annen fotograf som hadde gjort den samme forbløffende oppdagelsen i naturen - og denne myten fra wikipedia:

«Noen frosker kvekker svært høyt. Under første verdenskrig ble fem britiske divisjoner trukket tilbake i mai 1917 for å hvile i et antatt fredfullt område ved elven Aisne. Bråket Tysk artilleri laget da de kjørte i stilling 5 300 kanoner på andre siden av elven, hørte aldri britene, da det ble overdøvet av froskenes kvekking. Neste dag, 27.mai 1917, åpnet den tyske offensiven mot de uforberedte britene med å avfyre to millioner granater på fire timer, og ta seg over Aisne og helt til Marne. "

I etterkant kan jeg oppsummere at jeg kan rett og slett synes at det å høre frosker synge var både vakkert og lyrisk. Å se en gjeng glade, svømmende og vår-kåte frosker går også bra... Men denne lydløse "froskeklumpen" vi så var rett og slett litt ekkel i mine øyne... I midten var det en frosk som virket helt paralysert - nesten livløs - og alle de andre froskene klamret seg til denne store, feite frosken og lot seg nesten ikke forstyrre av noe...

Mystisk og litt vemmelig vil jeg si det var...
Det ER mye rart i naturen. Mye vi ikke forstår - og en del ting som kanskje rett og slett er litt ekkelt også...

En helt annen historie...

Dette er en helt annen del av livet mitt enn den jeg bruker å skrive om, men i dag føler jeg at det er viktig å formidle også disse tankene... for her er det noe i vårt samfunn som jeg ikke forstår - og som jeg ønsker andre skal få vite om!

To unge som har alt - bortsett fra at han ikke klarer å få seg fast arbeid i Norge...

Etter en litt kronglete ventetid fikk min datters gambiske mann arbeids- og oppholdstillatelse i Norge i 2010. Men bare for ett år av gangen. Han er en sympatisk, hardt arbeidende, sosialt oppegående og innsatsvillig ung mann. Men det å få seg et ærlig stykke arbeid - om så bare som renholder eller fiske-pakker  - er ikke så lett likevel.

Det er greit at du skal lære språket først - og at det er mange høyt utdannende folk fra Europa som kommer foran ham i køen. Men ærlig talt; de jobbene han søker på er det veldig få av disse som er interessert i likevel. Og sorry: Det er mye rasisme i Oslo – de fleste arbeidsgivere forbigår nok søknaden hans bare pga navnet...

Og så gjenstår NAV, da... Men der er det nok ingen utstrakt hjelpende hånd å få, dessverre...

Likevel; siden denne unge mannen har initiativ - og lett inngir tillit - har han faktisk etter mye strev klart å få kontakt med en entrepenør som er villig til å ta han inn på tiltak i tre måneder gjennom NAV. Tanken er at han kan få opplæring i disse tre månedene – og deretter ha muliget for å få en jobb!

Hurra!

Men; for å få til dette må jo de nevnte saksbehandlere hos NAV godkjenne og undertegne papirene for praksisplass...

Det er nå over seks uker siden han leverte papirene til godkjenning...

Han er ikke tildelt saksbehandler ennå – og hver gang han kontakter NAV for å spørre hvordan det ligger an svarer de at de synes det er rart at det ikke er skjedd noe i saken – og at han bør kontakte sin saksbehandler... Men man får jo ikke saksbehandler før noen tar tak i saken..!

Fredag trakk han kølapp som vanlig og satt fra klokka tolv til klokka tre uten at det ble behandlet en eneste klient fra køen. De tre som satt bak skrankene snakket sammen, men de som satt på venterommet ble sittende alle sammen hele tiden uten unntak. Det skjedde ingenting. Og de som sitter der og venter tør selvsagt ikke spørsmålstegn eller kreve noe som helst i sin situasjon... da kan du sikkert få stempel som både oppvigler og bråkmaker - og ingen vet hvor i køen du kan havne da!

Enhver i denne situasjonen vil, etter min mening, etterhvert begynne å føle seg som i et «limbo» der ingen ønsker at noe skal skje...

Og nå begynner også vi i omkretsen å lure på hvorfor ting tar sånn tid og virker så vanskelig... Til og med jeg som sitter på sidelinjen begynner å få paranoide konspirasjonstanker om NAV:

For hva hender med det samme han får en saksbehandler – og i neste rekke kanskje en godkjennelse av praksis-søknaden??? Jo da vil han for aller første gang siden han kom til Norge få det som kalles for RETTIGHETER!

Så langt har han ikke hatt noen rettigheter. Siden han er i Norge som følge av familiegjenforening har han ikke krav på trygd, hjelp eller noen andre sosiale rettigheter. Han blir forsørget av sin kone og har ingen fast inntekt. Men han betaler skatt av de strøjobbene han har hatt (for det er en PLIKT!)

Nå lurer jeg på hva som kommer til å skje... Siden saken har ligget såpass lenge hos NAV i Oslo kan det jo hende at de venter helt til det bare er tre månder til den årlige arbeids- og oppholdstillatelsen går ut...? For det er et annet argument vi kjenner til: Dersom det er under tre måneder til tillatelsen går ut er det ikke sikkert at NAV vil undertegne noen ting – for da har du ikke «papirene i orden»... Selv om både de og vi vet at han vil få ny tillatelse etter de tre månedene siden det ikke har skjedd noe som skulle tilsi noe annet siden sist...

Så langt er livet hans - som for så mange andre innvandrere i Norge - et liv i venterom...

Den som ikke har inntekt kan ikke få lån, den som ikke får lån kan ikke kjøpe sin egen bolig, den som ikke har sin egen bolig kan ikke ha venner eller familie på besøk slik som andre unge - og ikke får man deltatt og betalt tilbake til samfunnet heller...

Dette er også Norge.

Hvorfor ikke ønske velkommen og hjelpe en som ønsker å gjøre et ærlig stykke arbeid - og som tilogmed har fått en arbeidsgiver med behov for arbeidskraft til å ville stille opp? Hvorfor ikke raskt og uten nøling gi han denne muligheten til å jobbe, delta i samfunnet?

For meg virker dette så enkelt!

Hvor er det egentlig det butter???

Du sorte fare!

Jeg har ikke så veldig mange laster - men jeg har stort sett i både gode og dårlige tider unnet meg kaffe; rettferdig kaffe, svart kaffe, kaffe med melk, kaffe med kanel - og stort sett til alle døgnets tider...

herlig, herlig, men farlig, farlig...

...men nå sier kroppen plutselig fra at jeg må trappe litt ned på inntaket... Det begynte med en forkjølelse som beit seg fast i nesa og øyehulene - ikke hjelper det så mye at jeg ikke har vært såå flink til å sove og drikke vann i det siste heller, tenker jeg... Jeg kjenner det på hele meg at det har blitt for mange kaffekopper - og er helt sikker på at kroppen nå har behov for at jeg minsker koffein-inntaket i en periode.

Mange av dere vet sikkert mye om dette fra før. Og mange andre igjen kan sikkert drikke bøtter med kaffe uten mén (til og med rett før sengetid - og deretter sovne som små griser)...

Vanligvis går det meste greit her i gården også... Jeg har jo levd i mange år uten kaffe (fram til jeg var 30 faktisk)! Og jeg har jo trappet ned på koffeinen før - siden jeg har vært på yoga-camp og mediterer regelmessig. Likevel har jeg generelt kunnet drikke kaffe både tidlig og sent uten bivirkninger... Men akkurat nå er det tydeligvis et eller annet med meg og koffein som ikke matcher helt.

Så derfor bestemte jeg meg for å ta en liten "kaffepause" - det vil si at jeg ble enig med meg selv at jeg skulle bevilge meg noen uker der jeg kutter ut denne mørke, pirrende kaffedrikken og kose meg med vann, grønn te og juice i stedet...

Mandag gikk jeg friskt ut og drakk sunne, leskende drikker fra jeg våknet og til litt utpå dagen... De første timene gikk jo greit på et vis - men allerede i ti-tiden hadde jeg en ullen følelse fra ørene og opp - og deretter oppsto en trykkende smerte i øyehulene. Vondt i hodet er et typisk tegn på at giften er på vei ut - og jeg har jo aldri vondt i hodet ellers... Litt utpå mandagen forsto jeg at bråstopp ikke var en god idé - og fant ut at jeg måtte bevilge meg en liten kopp kaffe midt på dagen - iallefall i de første dagene...

I dag gikk jeg og tellet timene til jeg kunne "sette skuddet"... Og etter at jeg hadde fått "dosen" merket jeg at hodepinen slapp, kroppen roet seg ned og at hele jeg virket mer i balanse...
Huff - dette forteller meg at denne drikken virkelig har en sterk virkning på kroppen min!
...Skål!...?...

Nå spirer gratismaten i grøfta igjen!

Noen synes det er skummelt eller frastøtende å plukke ting som vokser vilt i naturen og spise det - da går de glipp av mange delikatesser!

Gratis mat som spirer nå!

De skal plukkes nå når de spirer og er ferske og saftige og unge og gode - ikke når de har stått og blitt lange og seige...

Selvsagt skal du tenke på hvor du plukker i forhold til støv og forurensning generelt - og "salaten" skal jo vaskes og slynges slik som andre planter man plukker ute i jord og sand...

Men når det er sagt vil jeg anbefale å sjekke ut det store matfatet vi har i skogkanten i de neste ukene - tenk bare hvor stilig det er å "rocke opp" salatene med noen granbarknopper, litt løvetannblader, noen groblad eller litt marikåpe!

Andre spiselige "grøfteplanter" er skvallerkål, brennesle (som må hakkes og kokes, selvsagt - og brukes på samme måte som spinat),vikker, hestehov og karvekål. Alle disse kommer tidlig - og kan nytes som de er... 

Senere på sommeren kommer andre urter og blomster - som mjødurt og blomkarse... De pynter opp enhver salat - og kan jo tilogmed glaseres med sukkerlake for en ekstra spiss på smaken :)
Prøv da vel!

Om å være en familie - og alternativene...

Fler og fler her i landet lever alene... Det kan være ensomt... eller det kan være en frihet... Jeg mener at det er viktig å gjøre opp status - og forøke å gjøre det beste ut av den situasjonen vi nå tross alt er i. Det vil si at jeg er av den mening at vi alle etter en stund ta ansvar for oss selv - og vår egen situasjon - uansett hvilken situasjon vi er i!

Som barn - og som ung voksen levde jeg først i en familie på fire. Veldig vanlig, veldig greit - og helt normalt...

Så var vi i mange år en familie på tre... Men allerede i ung alder giftet storesøster seg og flyttet hjemmefra...

Heldigvis har jeg på denne måten fått enda større familie - men vi lever jo ikke sammen i noen storfamilie akkurat, iallefall ikke ennå...

...og dermed var det bare mor og "guttungen" igjen... En liten familie - men likevel en familie...

Nå har jeg innsett at "guttungen" er blitt voksen - og at det ikke varer lenge før han også flytter ut - iallefall for en stund...

Dermed er det bare meg igjen - og da kan det nok ikke kalles en familie, lenger...

Da gjelder det å tenke nytt... Lurer på om jeg skal lage en fredagsklubb, for eksempel - kanskje etablere en sirkel av folk som ønsker noen å spise middag med en gang i uka, eller noe slikt? Kanskje en fast plass og tid - der de som kommer kommer og det er "åpent hus" - eller kanskje på et enkelt utested? 

Her gjelder det å være litt kreativ... 

Noen andre artige forslag ?

Hilsen enslig, men ikke ensom... enda...

Om balanse...

Jeg har lært mye om balanse i løpet av det siste året... 
Og jeg begynner å lure på om det å finne den rette balansen kan være selve nøkkelen til et godt liv...

Lys og skygge - jord og himmel - alt bør være sånn noenlunde i balanse her i verden...

...tenk bare på væskebalansen! Ingenting føles bra hvis jeg ikke får i meg nok vann! Og hvis jeg ikke får i meg nok vann orker jeg ikke å rette blikket opp, finne balansen, stå på tærne - og strekke meg etter det smågodtet jeg gjemte på øverste hylle... Jeg driver jo med yoga - og der er balanse et av kjernepunktene!

Jeg er stort sett flink til å balansere kostholdet med mange forskjellige fargerike og sunne matvarer hver dag... Men noen ganger må jeg rett og slett balansere med bare litt enkel nytelse...

Men balanse er jo så mye, mye mer...
Tenk for eksempel på den viktige balansen mellom det å ha tid til å være alene helt i ro - og det å dele aktiv tid sammen med andre...
Balansen mellom musikkopplevelser - og bare stillhet.
Mellom trening, aktivitet - og det å bare hvile.
Mellom det å spise sunt - og det å kunne gi litt blaffen en gang i blant.
Mellom det å spare - og det å kunne være raus (...og å bruke penger og ressurser på kvalitet)!

Nå føler jeg det fort på meg når det er tid for å finne den rette balansen alene - og når det for eksempel er på tide å le seg skakk sammen med andre.
Når det er tid for å filosofere i skogen alene mens jeg balanserer mellom stubber og tuer - og når det er tid for å "krangle" med andre rundt et bord...

Og så gjelder det å finne den rette balansen mellom jobb og meningsfull fritid, da - det er også viktig...

Og balansen mellom det å gi - og det å få... helt generelt!

Balansen inni meg er nok likevel til slutt det aller viktigste. Troen på meg selv - og kanskje endelig finne en god balanse mellom det å snakke - og det å lytte. Eller mellom det å måtte gjøre noe hele tiden og det å bare være som jeg er...

Det føles som om jeg oftere er i balanse nå enn da jeg var yngre, faktisk...
Kanskje fordi jeg har tatt meg tid til å kjenne etter hvor "mine balansepunkter" er...

At jeg er kommet mer i balanse etter å ha brukt et år til å finne ut hva jeg egentlig trenger for å være lykkelig - og at det å finne roen inni meg også har gitt meg mer generell balanse i livet mitt - er iallefall ganske sikkert.
Så får vi håpe at de rundt meg også oppfatter det sånn...
Og at jeg klarer å fortsette videre i den retningen... Ikke i den ene grøfta - og ikke i den andre...
Forhåpentligvis i god balanse med det meste og de fleste jeg møter på min vei :)

Livet uten bil - Del III...

...innebærer også oppgaver som pakk-esel... spesielt når man bestiller gaver på post-ordre - og postkontoret ligger en drøy kilometer unna...

Litt utfordringer i "bære- og vandrebransjen"
synes jeg er en helt grei  bivirkning av det å ikke ha bil...

Jeg klager ikke! Jeg fikk både en fin tur i vår-været med innlagt både styrke- og kondisjonstrening. Sola skinte og fuglene sang...
Og jeg fikk i hus den fine pakken jeg har bestilt som noen skal få i bursdagsgave... Jeg trodde ikke esken skulle være SÅ stor, da... Men den var heldigvis ikke så tung!

I tillegg kan jeg jo se på pakke-på-hodet-bæringen som "relevant trening" og god forberedelse til min "Afrikanske reise" til sommeren,... eller... ;)

Skyggebilder - og så litt hverdags-filosofi...

Platons hulelignelse er noe av det mest mystiske og spennende jeg vet å filosofere over... Kort oppsummert handler den om at Platon mente vi mennesker kun så brokker og skyggebilder av virkeligheten. 


Han illustrerte dette ved å sammenligne oss med fanger som hadde sittet hele livet bundet fast innerst i en hule der de bare så alt som fantes i verden som skygger på bakveggen i hulen. For disse menneskene framsto skyggene og skikkelsene i gjenskinnet fra bålet som den egentlige virkeligheten (det var jo det eneste de hadde sett) - og for dem var det ufattelig å tenke seg de håndgripelige dyrene, menneskene - eller sola som skapte lyset der utenfor hulen...

Om vi hele livet bare har sett skyggene - hvordan kan vi da forstå hva det virkelige består av???

Forklaring på Platons hulelignelse fra Wikipedia: "Vi ser alt gjennom våre fordommer, og kan ikke frigjøre oss fra dem uten å stå i fare for å miste vår forstand. Det er derfor et meget dristig prosjekt å innse hva som er de sanne fordommer for alt, nemlig det Platon kaller det godes idé, og som sola her er et symbol på. Sollignelsen sier at slik sola er det grunnliggende prinsipp for alle sansbare ting og slik også for menneskets evne til å se disse tingene, slik er det godes idé det prinsipp som gjør de enkelte tings idéer mulige. Det godes idé gjør det også mulig for menneskets tenkeevne å tenke idéen, slik sola gjør det mulig for menneskets syn å se det sansbare."

Jeg fikk ufrivillig fett på linsa - men jeg likte effekten og tok noen bilder før jeg tørket det av :)

Noen ganger føles det nettopp som om jeg ikke ser hele bildet. Jeg lurer for eksempel på hvem det er som sitter inni hodet mitt og kommenterer alt jeg gjør og tenker... Et slags kritisk "over-jeg" som observerer det hele...

Og sannsynligvis får jeg aldri vite hvordan det hele egentlig henger sammen...

Oj... Dette ble veldig filosofisk... I likhet med de greske filosofer innser jeg iallefall hvor lite jeg i virkeligheten vet - og det er jo iallefall en begynnelse :)

Men det er interessant å gruble litt en gang i blant...

I hverdagen - og når det gjelder generelle leveregler - er jeg aller mest tilhenger av den enkle filosofien... Thorbjørn Egners for eksempel:

"Man skal ikke plage andre -

man skal være grei og snill...

Og forøvrig kan man gjøre hva man vil!"

Og sånn ellers... er det kanskje greit at jeg skal ut og lufte meg litt snart nå...!? ;)

Uventet vårglede!

Jeg hadde ingen forhåpninger om at helgen skulle bli såpass vår-deilig og varmende... Desto mer satte jeg pris på at denne lørdagen ga flere nydelige soltimer ute - og med tid til om-potting og bittelitegrann hagearbeid - i tillegg!

Det begynte rett og slett å bli trangt for disse plantene i vinduskarmen inne...

En innholdsrik helg med masse hyggelige møter og turer. Masse god mat og venner - og så i tillegg tid til å få noen små vårplanter ut i pottene sine! Det var godt brukte april-dager, det ! Så får vi bare håpe at de stakkars plantene tåler å stå der ute de kommende ukene...

...og dette er helt lovlige blåveiser, altså!

Slutt på sparing for en (liten) stund!

Så tar jeg en velfortjent pause fra all sparingen i noen uker !
Nå har jeg faktisk brukt minimalt med penger i halvannet år (Selv om jeg har gitt bort minst 50.000 har jeg nok en gang nærmere 100.000 på konto) - og da synes jeg det er akkurat på tide å ta seg en ørliten pause...

...neida - jeg skal ikke feire på denne måten...trur eg... ;)

... ikke det at mitt enkle liv har voldt meg noe smerte... Eller gitt meg dårlige dager - tvert i mot! Jeg har jo hatt det kjempebra og hatt glede av å nyte alt som er gratis!

Dessuten er det jo ikke sånn at jeg plutselig kommer til å kjøpe meg en masse som jeg ikke trenger!
Neida! Jeg skal bare være sammen med venner og få besøk, spise god mat og feire et par bursdager..

Dessuten skal jeg snart reise på en helgetur, bo på  hotell og kose meg  - og kanskje til og med kjøpe noen av de tingene som jeg ser at garderoben kan ha behov for - for å få et lite løft...

Ellers blir alt som før...
Håper jeg :)

Frihet til å tie...

Jeg kom på hvor frigjørende taushet kan være en gang i blant - og fikk noen ganske inspirerende tanker da jeg nylig så performancekunstneren Marina Abrimovic i arbeid på nrk.no!

Jeg har faktisk praktisert stillhet i flere dager i strekk - og det  har vært en god opplevelse.
Lys, lyder og andre inntrykk blir tydeligere - og det føltes beroligende og bra...

Hele hennes perfomance gikk ut på å sitte og bare være tilstede – og de som besøkte utstillingen kunne velge hvor lenge de ville sitte vis a vis bordet og se uten at noen av dem sa et ord. En mann satt der i 7 timer i strekk...

Jeg ble slått av at jeg innimellom har hatt behov for noe lignende. Kanskje ikke det å stirre noen inn i øynene i timesvis, men å kunne være sammen med andre på en taus måte. Å kunne samles rundt noe, være med på noe eller betrakte noe - uten å måtte snakke så mye hele tiden. Verken underveis - eller etterpå for den sakens skyld...

Rundt et bål, for eksempel...

Ved en utsikt....

I havgapet...

Eller etter en filmopplevelse eller en kunstopplevelse generelt...

Ofte har jeg ønsket - kanskje spesielt hvis noe har gjort sterkt inntrykk på meg – at jeg skulle slippe å sette ord på det jeg har opplevd. «Snakke det i stykker» eller bli frustrert fordi jeg synes ord blir så små. Så utilstrekkelige...

Tenk om det fantes slike møtepunkter (som ikke var knyttet til noe religiøst). Et sted for å møtes, tenke, lytte - og kanskje tenne lys og være sammen med andre – uten å snakke sammen...

Nesten utenkelig hvis det ikke er en kirke... men jeg har innimellom behov for et slikt sted!

Et sted å bare være – også sammen med andre...

Kanskje dette er noe vi mangler i vårt hektiske samfunn. Vi som eier talefriheten. Friheten til å si hva vi vil er selvsagt noe av det viktigste vi har!.. Men på mange måter kan det virke som vår talefrihet blitt til en tale-tvang der alt skal snus, vendes og snakkes om - på alle måte hele tiden...

Og dermed møter jeg meg sjøl i døra nok en gang:

Nå har jeg brukt min talerett til å snakke om gledene ved å tie en gang i blant ;)

Feriepenger...

Nå har jeg hatt ferie i en drøy uke - og litt forbauset kan jeg konstatere at jeg har gått ut i pluss på alle måter :)

Det grønnes,,,

Jeg har rukket å besøke familien, være sammen med venner - og å være sammen med de kjekke barna mine. Jeg har handlet god mat, kjørt tog, spist lunsj i Oslo - og til og med både kjøpt noen gaver - og et par småting til meg selv... Likevel klarte jeg å komme på pluss-siden økonomisk fordi jeg påtok meg en helt grei vaskejobb som jeg hadde stor glede av å gjøre :)

I tillegg har jeg hatt masse tid her hjemme til å skrive, tenke, lese - og til å gå tur i skogen!

Ikke har jeg vært spesielt opptatt av å tenke økonomisk heller - jeg har bare gjort det jeg har hatt lyst til å gjøre - og for meg er det ofte ting som er helt gratis! Og så må jeg jo legge til at jeg har vært på besøk og fått både mat og påskegodt også da ;) Det var heller ikke planlagt, men sånn er det jo bare noen ganger... Neste gang er det min tur til å ha besøk og spandere! Alt i alt har jeg ikke tenkt på denne ferien som et spareprosjekt, men livsstilen min er blitt litt sånn at jeg faktisk synes det er gøy å gå en mil for å gjøre et ærend - og fint å kjøre tog og lese bok i stedet for å sitte i bilkø...

Nok en gang må jeg konkludere med at planleggingen er halve jobben når man skal leve litt enkelt!

Konklusjonen for ferieuka for meg er at det var gode dager - med tid til både meditasjon og sosialisering - en fin start på våren !

Ut mot havet – inni hodet...

«Den gamle mannen og havet» - klassikeren av Ernest Hemingway - er en av de enkleste bøkene jeg noen gang har lest – og likevel er det en av de få bøkene jeg stadig kommer tilbake til... Det samme gjelder «Til fyret» av Virginia Woolf.

Selv har jeg aldri levd med utsikt til havet, men kanskje er bøker som disse to noe av grunnen til at jeg innimellom nesten tror at jeg har det...?

Når jeg lukker øynene er det oftere og oftere havet, kyst, bølger eller dypet jeg ser for meg. På en positiv måte, altså...

Små gløtt av indre Oslofjord har jeg derimot hatt en gang i blant...

Ikke så rart kanskje at vi mennesker har havet med oss. Kroppene våre består av 50-60 prosent saltvann i seg selv. Månen trekker på oss som den gjør med annet vann - og gir oss både flo og fjære...

70 prosent av jordoverflaten er nettopp vann – og på dypet av de største havene finnes fortsatt de mest uutforskede stedene på denne kloden.

Kanskje ligger det også i genene... våre forfedre var avhengige av havet både for føde og ferdsel...

Jeg elsker å se utover vann – særlig der horisonten er langt, langt borte. Kanskje jeg en dag vil bo sånn at jeg kan gjøre dette i virkeligheten også. Men enn så lenge er jeg fornøyd med den horisonten - og de bildene av hav og sjø - som jeg kan skape inni hodet mitt.

Med god hjelp av fortattere som Hemingway, da selvsagt (her nydelig oversatt av Leo Strøm):

«Nå steg skyene som fjell over landet, og kysten var bare en grønn strek med de gråbå åsene bakom. Nå var vannet mørkeblått, så mørkt at det nesten var purpurfarget. Mens han satt og så ned i det, la han merke til det finkornete mylder av rødt plankton i det mørke vannet og det underlige lyset som solen nå laget...»

Fra «Den gamle mannen og havet» s.40

Brød med brune bananer

Jeg er som regel litt utålmodig når jeg skal bake - og foretrekker ofte knekkebrød eller scones. Nå har jeg også forsøkt hurtig-brød med banan!

Gult er jo kult! Passet godt med dette som påskebrød da :)
Bakepulverbrød skal heller ikke for-heve - så det er bare å slenge i formen og sette  i ovnen!

I går hadde jeg behov for et ferskt brød som skulle være både raskt og sunt. Jeg søkte rundt på nettet og fant raskt noe som passet meg veldig godt der og da; Bakepulverhevet brød - med banan! Jeg grep ideen - siden jeg nettopp hadde noen bananer som hadde ligget litt for lenge i fruktskåla - og blitt bløte og brune utenpå... I tillegg hadde jeg en overmoden avokado som jeg tenkte kunne få være med. Så som vanlig ble det ikke noe måling eller veiing, bare litt modifisering av oppskriften jeg så - litt "slumping" med resten - hvor jeg altså improviserte over oppskriften jeg fant...

Enkelt og greit blandet jeg fruktene med et egg, litt salt, et par teskjeer bakepulver, litt linfrø, solsikkekjerner, noen valnøtter, kruskakli, litt grov "rugbakst" og en neve med speltmel... Jeg smurte formen med olivenolje - strødde med litt havregryn - og stekte brødet på ca 175 grader i en times tid.

Det smakte ganske mye banan, var veldig saftig med sprø skorpe - og jeg synes det var kjempegodt med smør og ost på. God turmat ble det også ! :D

Ut på tur - med nybakt bananbrød og fuglesang :)

Jeg undres!

Inni mitt hode stilles det ofte så mange infantile spørsmål at jeg nesten ikke klarer holde følge... Hvor var jeg før jeg ble født? Hva er det viktigste i livet for folk på andre planeter? for eksempel...

Hodet blir fullt av spørsmål uansett hvor jeg er ute og går...
- i skogen får tankene fly, mens i byen er det jo så mye rart å se på! 

Alle disse spørsmålene - og flere til - dukker altså ofte opp i hodet mitt når jeg er ute og går i skogen. Jeg finner selvsagt aldri noen svar på sånne spørsmål - likevel synes jeg det er litt artig å filosofere mens jeg går der og tråkker...

Når jeg er i byen derimot - da er det helt andre spørsmål jeg stiller meg. Da undrer jeg meg ofte over hva det er folk stresser med. Hvis jeg setter meg ned og ser på folk - omtrent som på en maurtue - så slår det meg at det virker som om alle har det veldig, veldig travelt med ett eller annet.

Og det er jo gjerne sånn her i livet at vi fyker rundt fra det ene til det andre uten å ta oss tid til å tenke igjennom hva det er vi skynder oss til - eller fra...

For om vi har en jobb for å skaffe oss ting og den jobben krever at vi jobber enda mer og vi deretter kjøper oss enda flere ting fordi vi er slitne og ikke har tid til annet og så må vi jobbe enda mer fordi vi vil ha mer fordi vi har dårlig tid...og så videre... Så da er det jo ikke så rart at vi løper hodeløse fra det ene til det andre uten å stoppe opp og tenke over hvorfor - for da ville det jo virke meningsløst. Og det meningsløse er tomt og trist og det vil vi helst ikke tenke på. Så derfor løper vi videre...

Og om jeg sitter litt på siden og ser på alt dette - da begynner jeg virkelig å lure på hva det egentlig er som er det viktigste i livet for menneskene på denne planeten!

Hvorfor føles hjemme så bra?

Hjemme for meg er jo bare et sted jeg tilfeldigvis bor - ikke et sted jeg har slekt, historie og tilknytning egentlig..

Et sted å komme hjem til en månelys kveld som i kveld...

Likevel er det der jeg er hjemme - og har alt trenger akkurat nå!... Hjemme for meg (som det faktisk har vært de siste 20 åra!) er bare her i rekkehuset - trehuset som er bare mitt. Vinduene er uvaskede - og det står litt gammel oppvask på kjøkkenet. Møblene er litt fra ethvert loppemarked - og parketten på stua er av det aller billigste slaget. Likevel blir jeg så innmari glad for å komme hjem igjen - selv bare etter en ganske kort tur til Vestfold noen dager... Og så må jeg undre meg litt over hva det er som er så viktig for meg med dette hjemmet mitt... Kanskje er det viktigste med akkurat dette huset at det jo er her jeg har jeg mine ting. Senga mi. Kaffekoppen min. Bøkene mine. Verandaen min. Skogen "min"... Og ikke minst min egen PC med nett-tilgang - og fred og ro ! :)

Et sted jeg kjenner når jeg kommer innenfor døra hvor godt det er å bare være... Være tilstede i mitt eget hjem - der jeg vet hva jeg har. Et godt sted å hvile - et sted jeg lett finner roen. Jeg trenger ikke fancy innredning eller siste hyl i interiør. Jeg trenger ikke engang utsikt over havet. Jeg trenger en stue der jeg føler meg hjemme - og så noen som ringer på døra en gang i blant...

Jeg vet jo også at det ikke er en selvfølge for alle å ha et trygt sted å komme hjem til - som de kan kalle sitt. Jeg er takknemlig for at jeg er en av de heldige som har det... Så enkelt - og likevel så luksuriøst: Det å ha mitt eget sted. Dagens lykkepille for meg å komme hjem til alt dette! En nesten helt vanlig onsdag. Og et hus som gir meg fred i sjela :)

Tidens tann, evolusjonen og speil og sånn...

Jeg har brukt lite penger på å holde ved like og stelle med mitt eget utseende i det siste. Desto mer tid har jeg brukt på å forsøke å godta både meg selv, livet og ikke minst tiden slik den nå en gang er...

...likevel lider jeg fortsatt (fra tid til annen) av en for meg litt mystisk angst for å møte meg selv i speilet...
Ikke vet jeg når i evolusjons-prosessen det var menneske-apene ble opptatt av sitt eget speilbilde. For min del startet det ganske tidlig, husker jeg.... Med null angst og kun nysgjerrig glede i meget unge dager... men etter hvert med mer og mer skepsis og problematisering... Og nå for tiden er det helt tydelig ofte ett eller annet litt angstfylt som skjer når jeg skal forholde meg til mitt speilvendte alter ego der inne... Dessverre! Jeg jobber stadig med meg selv - og forsøker å slippe taket i tankene på at jeg blir eldre, mer sliten og rett og slett ikke ser ut som en uthvilt 39-åring bestandig lenger...

Best lykkes jeg med å glemme mitt eget speilbilde når jeg er ute i naturen, filosoferer, er opptatt med noe kreativt - eller mediterer. Og like viktig; når jeg er i aktivitet uten å tenke på hvordan speilbildet mitt ser ut føler jeg meg både sterk, frisk - og på ingen måter eldre enn det jeg var da jeg var 20! Kroppen fungerer - jeg tror faktisk  ikke jeg har vært i så god form som jeg er akkurat nå noen gang tidligere i livet... På den annen side; vanskeligst er det når jeg skal ut og være sammen med nye folk, fremmede folk - folk jeg tenker skal vurdere meg uten å kjenne meg...

Samtidig må jeg tenke på at jeg slett ikke fascineres av glatte, "polerte" - eller  "tradisjonelt vakre" ting - eller folk - selv. Jo: Gamle steiner for eksempel - slepet av tiden og vinden og været. Men gammel mose på stein for eksempel blir jo bare vakrere og vakrere jo eldre den er. Og gamle rockere... Keith Richards og Patti Smith... Levd liv og robust sårbarhet i en herlig mix. 

Patti Smith - rocka og gammel på en levende måte
- så min konklusjon er at det ikke er noen krise å ligne mer og mer...

Så i motsetning til alle reklameplakater og skjønnhetstips vil jeg igjen insistere på at skjønnhet i virkeligheten faktisk er noe innenfra. Noe som som kan få oss til å glemme speil, rynker og dårlig belysning - og se litt mer innenfor - både på oss selv og andre!