Dobbelt så klok som da jeg var 25...

...Og evig optimist??? Da jeg gikk på ski gjennom skogen i går tenkte jeg på alle dem som ikke syntes at det gikk an å gå på ski her nå (og at det gjorde det jo kanskje egentlig ikke), men hvor bra det var allikevel - fordi jeg bare gjorde det!...

Hva ser du? Dårlige skiløyper - eller vårløysing...? Jeg kan leve med begge deler , jeg ;)

...Og så tenkte jeg på noe jeg en gang leste om at genene våre muligens bestemmer hvilken måte vi reagerer på det vi opplever i livet. Så om du oppfatter glasset som halvtomt istedenfor halvfullt - kan det altså være nedarvet tankesett.  Uansett tror jeg at det er mulig å utstyre seg med en "verktøykasse" som kan hjelpe dersom tankene ofte går i negativ spiral. Jeg er fortsatt underveis - og jobber fortsatt med mine tanker. Og jeg har hatt god hjelp av å forsøke å skille mellom de tingene jeg kan gjøre noe med - og de jeg bare må godta som de er.

Jeg har absolutt mine mørke sider. Gjennom årene har jeg tilogmed lært meg å sette pris på en liten dose melankoli innimellom... Oftere og oftere velger jeg likevel å se det beste ved den situasjonen som bys meg, merker jeg.

Lørdag var det regnvær og vind her. Da tenkte jeg at det var igrunnen greit - for da kunne jeg jo tenne i ovnen, kose meg inne - og få gjort litt hard tiltrengt husarbeid. Så grublet jeg litt på mulighetene for at det ikke ville bli noe mer skiføre her på denne siden av sommeren... Men gikk likevel og la meg bekymringsløst. Min siste tanke før jeg sovnet var at om all snøen smelter - ja, da blir det jo vår... Og jeg liker jo vår! :)

Da jeg våknet i går lå det et tynt, hvitt, nytt lag med snø. Da tenkte jeg : Yes! Da kan jeg sikkert gå på ski!
Det var ikke så mye snø - og ikke mange andre hadde tenkt at det gikk an. Men bare det å komme ut i det hvite når sola skinner og hakkespetten hakker er nok for meg!

Det jeg kanskje synes er mest skremmende for tida er det faktum at jeg bare blir eldre og eldre for hver dag... Så idag har jeg jobbet litt med disse tankene. Og så har jeg kommet fram til at jeg egentlig bare blir klokere for hver dag :) For jeg vet at jeg har lært MYE siden jeg var halvparten så klok som jeg er nå! Da jeg var 25 år opplevde jeg at det barnet jeg hadde båret i magen i ca 8. måneder døde. Det ble både død og fødsel på en gang - og da jeg fikk beskjeden om at jeg skulle føde et dødt barn tenkte jeg dette:
1. Dette vil jeg ikke være med på.
2. Dette kommer jeg aldri over.

Nå er jeg altså nesten dobbelt så gammel - og når jeg har møtt prøvelser i de siste 25 årene har jeg forsøkt å tenke: Dette er en del av livet.  Jeg minner meg selv på at det var mulig for meg å komme videre - etter det som for meg var den aller største sorgen i verden akkurat da. Men jeg tok meg tid, fikk gode hjelpemidler og hadde mange bra støttespillere. Selv om det selvsagt finnes verre ting å oppleve - er dette for meg blitt et symbol på at selv om ting er vondt, angstfylt eller skremmende - så er det faktisk mulig å bli glad igjen. Og det tar oftest ikke mer enn mellom et og tre år for å komme seg igjennom det meste - hvis man gir seg selv tid til å sørge.

Ikke alt er lett. Men for meg hjelper det merkelig nok å tenke at "det jeg ikke dør av - blir jeg klokere av".
Og kanskje like viktig: Dette må jo hvert enkelt menneske få lov til å erfare selv!
Ikke dytt dette på noen som er i en krisesituasjon. 
Da må du bare være der. 
Og lytte!