Hvordan lukter vår?

Lukter må være en av de aller raskeste veiene inn til minner, gjenkjenning og følelser!
Og hver årstid har tydeligvis sin egen lukt lagret et eller annet sted inne i mitt hode...

Man trenger slett ikke se vårtegnene for å vite at de er der...

Jeg tror dessuten at lukter må ha vært noen av mine første minner. Jeg har hatt en relativt lykkelig og bekymringsfri oppvekst. Lukten av jord, snø, høst og vår gir meg kjappe og overraskende impulser - og sender meg som oftest umiddelbart over i en opplevelse av lykke.

Det kan skje på denne enkle måten:
En helt vanlig kveld i mars skal jeg for eksempel ut og kjøpe noe vi mangler. Melk kanskje... Jeg finner fram lommeboka og tar på meg sko. Været er bra - og jeg synes det er helt greit å ta en kveldstur. Jeg åpner døra og går ut i den overraskende milde kveldslufta. Da skjer det. En eller annen lukt som jeg ikke vet hva er - og som  kommer fra ingensteds - treffer nesa mi. Og jeg får en følelse. En følelse av noe bra. Noe jeg nesten hadde glemt. Noe velkjent og trygt...

Det som egentlig skjer er at duftmolekyler faller på plass inn i et slags puslespill i sanseorganene mine - som straks sender meldinger til hjernen min. Hjernen min sender deretter ut et lykke-signal og jeg tenker: Sånn lukter vår! Ja! Det er vår! Og jeg blir glad i hele meg. Uten at jeg vet hvorfor - eller stiller meg selv spørmålet om hva det egentlig er det lukter...

Det er godt mulig det egentlig lukter av gammelt løv, muggen mose - eller noe annet muffens som dukker opp når snøen blir borte - og solen får varmet det opp... Men uansett. Lukten sender glede-signaler og setter igang kjemiske prosesser i hodet mitt som jeg ikke har kontroll over!
Fascinerende!