Noen ganger er det nesten helt stille i hodet mitt...

...Og det har lært meg å sette pris på :) Jeg har lært meg å legge merke til – og like – at det ikke suser 110 tanker rundt i hodet på en gang. Når det rett og slett ikke er en eneste ting som plager meg, stresser meg - eller får meg til å være et annet sted enn der jeg er akkurat nå - er jeg helt fornøyd!

Om kunsten å sette pris på en moderat - men mild - mandag ettermiddag i mars ....

I meditasjons-terminologien kan dette kalles «indre stillhet». Å oppnå fullstendig indre stillhet er omtrent umulig. Det forstår du hvis du setter deg ned, lukker øynene og forsøker å ikke tenke på noen ting. Hodet er i konstant dialog med seg selv. Jeg er fornøyd hvis jeg klarer å sette meg ned, lukke øynene – og så bare klarer å holde fokus på hva det er som forstyrrer meg akkurat nå... 

Og hvis det som forstyrrer ikke er så veldig slitsomt, viktig eller gnagende – men egentlig bare er lune, litt rolige tanker og følelser – så er jeg ganske fornøyd, jeg! Kunsten for meg har egentlig vært å komme dit at jeg faktisk klarer å legge merke til hva det er som opptar sinnet mitt – og ikke helt bevisstløst bare lar det suse av sted på tankemotorveien uten å stille noen kritiske spørsmål... 

I det øyeblikket jeg klarer å legge merke til hva jeg tenker, stoppe opp et øyeblikk og se på hva det er sinnet driver med - og kanskje til og med bestemme meg for å legge tanker til side – da er jeg kommet et skritt videre på veien mot litt større indre ro.

Alle tingene, gjøremålene, samtalene og tankene mine er med på å styre hvordan jeg har det. Jeg tror det er derfor jeg føler at jeg har litt større kontroll over hva som påvirker meg nå - enn jeg hadde for noen år siden. Jeg har roet ned alle gjøremålene. Jeg tenker nøyere igjennom hva - og hvor mye - jeg ønsker å bruke tid og penger på. Jeg kjenner alltid etter med magefølelser før jeg går igang med et prosjekt - eller noe som helst - som krever meg ut over det vanlige...

Jeg føler at jeg er ett skritt nærmere indre stillhet når jeg klarer å være fornøyd bare med å være den jeg er der jeg er. 

Å være helt til stede når jeg er sammen med andre – og å være avslappet uten å vurdere meg selv utenfra konstant og hele tiden - er oppgaver jeg har som mål. Der har jeg fortsatt en god vei å gå... 

Men det er også helt greit å være underveis. For når er man egentlig i mål med noe sånt? Så lenge jeg kan sette pris på å være akkurat her – akkurat nå – selv om det ikke skjer noe spektakulært eller spesielt er jeg fornøyd med min egen framgang på feltet...

At jeg klarer å sette pris på å være på vei - og har tid til å legge merke til at lufta er så mild og vårlig i dag er nok. At solnedgangen er så stille og rosa og fin. Og at jeg har det bra og rolig inni meg på en mandag ettermiddag.

Det er en fin start.

På en ny uke.